På det samme nettstedet kan man også lese at Agnar Lirhus er utdannet ved Norges musikkhøgskole på klassisk gitar, har vært matros, jobbet på bibliotek og spilt i et suksessfullt band.

Ikke helt ulikt hovedpersonen i Lirhus" fjerde roman – «Affektlære». Faktisk helt likt den navnløse hovedpersonen i han nye bok.

Så har mosseforfatteren ”tatt en Knausgård”? Nei, ikke egentlig. Men selv om han ikke direkte navngir noen av personene i historien, er det allikevel helt opplagt hva og hvem han referer til.

Moss er for eksempel i den første delen av boken blitt til «byen hvor jeg vokste opp», for så mot slutten å bli til – ja nettopp – Moss. Men man skal ha usedvanlig dårlig koblingsevne for å ikke skjønne hva han egentlig skriver om.

Det samme går i stor del igjen gjennom hele historien om den unge mannen som for enhver pris prøver å unngå situasjoner hvor han blir satt på prøve, og må ta ting på sparket.

Og det er vel her den egentlige ryggraden i romanen ligger. Lirhus har brukt sin egen bakgrunn og tidlige voksenverden til å fortelle en historie om det å snu i tide eller kanskje slutte før man blir «avslørt».

Den navnløse hovedpersonen fullfører nemlig stort sett ingen ting. Det være seg det vaklende forholdet til kjæresten eller musikkstudiene.

«Affektlære» er uten tvil Lirhus" mest tilgjengelige, og ikke minst personlige roman til nå. Her er det ingen smågale bussjåfører eller fiktive fremtidsvisjoner som i forløperen «Mount Tupelo».
I stedet har han begått en velskrevet oppvekstroman hvor dialogene sitter, fortellingen har driv og språket slår gnister.