«Talent for lykke» rommer ingen brusende påfuglfjær, den er blottet for spottende ord og fektende lanser mot gjenkjennelige skikkelser i underholdningsbransjen. På sitt beste gir korthistoriene sylskarpe riss av mennesker i en prosa som er til å skjære seg på.

Del på Facebook

Nå har det egentlig aldri vært noe alvorlig gærent med Ari Behns bokutgivelser; man kunne jo for eksempel ha ganske stor sympati for harselasen med mediekjendiseriet, som har kommet til uttrykk i de siste romanene hans.

Men det har ikke stått noe kunstnerisk på spill i forfatterskapet etter debuten med «Trist som faen» for tolv år siden, det tror jeg vi kan slå fast. I «Talent for lykke» fins det et nytt alvor både tematisk og i formen.

Se flere bokanmeldelser her

Fortellingene er ultrakorte – noen teller bare et titall linjer, og viser fin variasjon i scener og motiver. Enkelte har tilsynelatende selvbiografiske utgangspunkt, men de er aldri spekulative. Behn skriver best om par som opplever sorg eller eksistensiell ensomhet. Og noe av styrken ligger nettopp i at han unngår så store ord som «sorg» og «ensomhet».

I historien om paret som rotet seg borti sadistsex på ferie i Brasil, er det det usagte, stemningen, fornemmelsen, som får det til å dirre.

Når Behn i «Dr. Woo og kaptein Smith» forteller den autentiske historien om Talibans henrettelse av den engelske legen Karen Woo, er det ørsmå detaljer i forlovedens stramme, militære ansikt som avslører sorgen og er litterært avgjørende.

Noen av fortellingene virker litt selvnytende fordi de dyrker kunsten å finne mer enn en god punchline, og av og til spør jeg meg om han ikke snart kan bli ferdig med å skrive om Nord-Afrika.

Men innvendingene skygger ikke for at Ari Behn er ute av ørkenen og tilbake som interessant forfatter.