Det tar aldri slutt

"Osv."

"Osv."

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Johan Harstads Brage-nominerte skuespill «Osv.» holder leseren våken om natten. Og selv om det ender etter fem hundre sider, tar det egentlig aldri slutt. Det er bare scenen som flytter seg.

DEL

Lenge trodde vi Johan Harstad (f. 1978) bare var roman- og novelleforfatter, mest kjent som han er for romanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt»mylderet?” fra 2005, klar som tv-serie neste år.
 
Etter noen svenneprøver ved mindre scener ble Harstad i 2009 husdramatiker ved Nationaltheatret. Og nå foreligger resultatet i bokform under den fulle tittelen «Vietnam, Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Somalia, Darfur, Afghanistan, Irak. Osv.». Det er med andre ord krig.

Første akt starter i februar 1994. Det er OL på Lillehammer, Sarajevo er beleiret, og folkemordet i Rwanda under oppseiling. I Washington DC sitter Vietnam-veteranen Joseph Zimmer på en benk i en park.

Han har blitt innhentet av 25 år gamle grusomheter fra tiden som soldat. Han skammer seg i dypet av seg selv, bryter kontakten med familien sin og bruker tiden på minnene.

Resten av familien Zimmer binder skuespillet sammen. I London lever datteren Nola traumatisert etter en tragedie på T-banen. Sønnen Alan er krigsreporter, på jakt etter nye blinkskudd, eller erfaringer som kan gjøre det mulig for ham å forstå faren sin.

Familien Zimmer og de andre karakterene viser oss krigen og menneskene i all sin råhet. Gjennom hyppige sprang fra sted til sted, fra scene til scene, skaper Harstad mye drama, som jo betyr handling.

Dramatikken er aldri blodig for sjokkets skyld, det er hele tiden karakterene i seg selv som er interessante. Leseren kan nesten ikke vente på å få vite hva som egentlig har skjedd med Nola, og vi bryr oss om krigsforbryteren Joseph med noe som minner om ømhet.

Flere av monologene, for eksempel Nolas fortelling fra T-banen, gir forfatteren mulighet til å vise karakterenes følelser og sårbarhet. Mer gripende enn dette kan dramatiske tekster kanskje ikke bli.
 
Og den som følger sceneanvisningen og søker fram «The Langley School Music Project» på YouTube, risikerer å felle tårer gjennom siste akt. Johan Harstads dramatiske scener er nemlig ikke fiksjoner, men rapporter fra verden.
Derfor tar de ikke slutt.

Artikkeltags