Og det er på ingen måte ufortjent. Å hevde at Franzen «skriver godt» er underdrivelse på linje med å hevde at Petter Northug Jr. er «ganske god til å gå på ski».

Tematikken i årets roman – «Frihet» – er på mange måter den samme som i forgjengeren. Igjen følger vi en familie hvor ikke alt står like bra til, og i familien Berglunds tilfelle skal det vise seg å bli ganske så dramatisk på flere plan gjennom de bortimot 600 sidene.

Ekteparet Walter og Patty, og barna Jessica og Joey er hovedpersonene i fortellingen, men vel så viktig blir blant andre Walters gamle studiekamerat – Richard Katz. En klassisk outsider som ender opp som undergrunnsrockestjerne, og som aldri helt forlater Berglund-familien – og omvendt.

Spesielt gjennom historien om Katz´ blir Franzen i stand til å sette historien inn i et større populærkulturelt perspektiv. Dessuten følger vi de enkelte hovedpersonenes historie på en ikke-kronologisk måte, som også bidrar til at han kan flette inn aktuelle hendelser (11. September, Irak-krigen osv.) på en usedvanlig smart måte.

Franzen skriver med et skjevt smil i munnviken, og humoren hans er til tider like svart som den kullindustrien Walter Berglund klarer å rote seg inn i.

Det kanskje mest imponerende grepet, som vi klart kjenner igjen fra «Korrigeringer», er at Franzen igjen klarer å skape et hundre prosent troverdig persongalleri.
Han tar ingen snarveier, verken i oppbyggingen av historien eller i karakterene sine. Allikevel føles det aldri omstendelig. Her er det knapt et ord eller en dialog for mye.

Mindre begavede forfattere enn Franzen kunne fint klart å rote til en såpass ambisiøs moderne familiekrønike som «Frihet».