Og det er ingen tvil om at dette er en overskuddsroman! Halberg bobler formelig over med fortellerglede og psykologisk innsikt i denne bygdethrilleren som hele tiden veksler hårfint mellom thriller og dramasjangeren.

Det hele starter med dramatikk og spenning.
Et bolighus står i flammer og Håkon Sundin, en tidligere kaptein i Luftforsvaret, er sporløst forsvunnet. Brannen og forsvinningen setter i gang en rekke hendelser i og rundt den oppdiktede småbyen Elvestad.

I hovedrollen står Sundins nabo og tidligere bestevenn, den sammensatte Mattis Grini.
Men Halberg lar oss også bli kjent med bygdeoriginaler, maktsyke og langsinte storbønder, politimenn som operer på kanten av loven og et knippe promiskuøse og søkende kvinner.

Som et bakteppe for hele romanhandlingen lurer Sundins forsvinning som et ekstra spenningsmoment, mens Halberg på overflaten lar det utspille seg et kostelig bygdedrama der utroskap, svindel, nabokrangler, slåssing, sjalusi og løgner er hovedingrediensene.

Det hele er skildret på forbilledlig vis med kostelige iakttakelser og troverdighet fra en som allerede i kritikerroste «Flommen» beviste at han kunne skrive treffende om det livet bare bygda kan by på.

Halberg har også i denne romanen brukt Moss som inspirasjon for den fiktive Elvestad som han passer på å småbykritisere.

Blant annet står det; «Elvestad hadde hatt et definert sentrum. Nå var det inntrykket borte. Elvestad kommune hadde fulgt andre norske småkommuners praksis med å legge seg flate for næringslivet, og hadde satt opp et Tivoli Amfi-senter i sentrum som var så stort at det okkuperte en femtedel av bybildet».

Halberg benytter seg av et snedig fortellergrep i denne romanen, som også er med på å underbygge uroen og forvirringen i boka. Dette er en stemning som leseren og karakteren i boka på mange måter deler.
Ved å la også pastoren i bygda ha fortellerstemme ved siden av Mattis, tvinges leseren raskt til å lure på hvem Mattis egentlig er?

Halberg er ikke ukjent med filmproduksjon, og det er kanskje derfor jeg sitter igjen med en følelse av at «En norsk tragedie» også burde vises på en kino. Og det snarest.