Mer eller mindre bekreftede rykter forteller allerede om et nytt Rolling Stones-album og en ny verdensturné neste år.
Sammen med Mick Jagger har Richards siden 1962 frontet verdens mest seiglivede rock "n" roll-band, en ikke ubetydelig prestasjon – både fysisk og psykisk – skal man tro gitaristens nye selvbiografi, «Livet».

Mer enn 500 sider pakket med Richards" oppsummering av sitt eget, og bandets liv gjennom nesten femti år. Ikke overraskende åpner biografien med en doprelatert episode i USA i 1975.

En periode i bandets historie hvor dopbruken nådde nye høyder, samtidig som de nylig hadde levert sine kanskje beste musikalske stunder.

Det kommer egentlig ikke som noen overraskelse at Richards fremstår som en god historieforteller, og historien hans fra barndommen i Øst-London via de første musikalske skrittene til gitarist i verdens mest berømte band virker både ærlig og troverdig fortalt.

Han legger aldri skjul på hvor langt nede han har vært, men samtidig er det på ingen måte noen angrende synder eller nyfrelst nykterist vi møter. Først og fremst er «Livet» en usminket fortelling fra innsiden av The Rolling Stones, alle deres perifere og nære bekjentskaper, damer og familieliv.
Hele veien krydret med anekdoter og andres versjoner og opplevelser av historien.

Men kanskje aller mest er denne biografien en kjærlighetserklæring fra Richards til musikken og gitarspilling i sin særdeleshet. Periodevis skal man nemlig ha ganske god peiling på gitarspill for i det hele tatt å få et utbytte av historien.

Det overskygger imidlertid ikke det faktum at dette på samme tid er blitt både en slags avkledning av mytene, samtidig som historien også er med på å forsterke mytene og mystikken rundt verdens mest kjente gitarist.

Denne anmeldelsen er basert på Jens Erik Røsåsens norske oversettelse som tidvis ikke er helt i hundre, og vi tror nok at biografien med fordel bør leses på engelsk.

Og leses bør den egentlig av alle som gjennom de siste femti år har påberopt seg en viss interesse for populærmusikk.