De tre første bindene har kommet som små perler hvert år siden 2008, og nå gir Tiden ut en gigantisk samleutgave der fjerde og avsluttende del av verket fyller de siste 170 sidene.

Merkelig at siste avsnitt ikke utkommer som et separat bind? Kanskje, men først og fremst er det en understreking av at vi har å gjøre med en sammenhengende krønike, ikke fire enkeltstående verk. Og for en saga det er blitt!

Del på Facebook

Etter at københavneren M. Kanne kom til Stavanger i 1884 og åpnet fotostudio, i første bind, har Risa latt den lokale og globale historien sive inn i verket i takt med at nye generasjoner er kommet til.

Det har gitt mange personer og kompliserte relasjoner, men Søren Kanne (født 1900), M. Kannes lett eksentriske sønn, har akslet hele hundreåret og blitt en uforglemmelig hovedperson.

Mot slutten av fortellingen står han og betrakter familieportrettene i huset i Kongsgata, mens han tenker på alle ansiktene: «og ansiktene romsterte i Sørens hode, stemmene med hver si lyd, han kjente dem igjen, det var ikke nødvendig å se dem, stemmen var signatur, jaja, sa Søren til seg selv og ut i luften». Slik tenker altså en fotograf når han runder hundre år.

En innvending mot Risas roman er at ikke alle karakterene kommer til orde med den individuelle stemmen sin. Men det blir en liten innsigelse når de viktigste røstene har sånt særpreg og klinger så menneskelig.

For eksempel når livet ebber ut. Det er neppe noen overraskelse at folk dør i en slektsroman. Og når Søren Kanne mister sin store kjærlighet, svarer han ikke med drama, men med å gå en tur i Århus, i talende taushet.

Det virker sterkt på leseren fordi forfatteren har bygd opp Kanne til en vi føler med og bryr oss om. Einar O. Risa er klok når han gir hovedpersonen sin en ensom og usentimental død. Søren Kanne vil nemlig leve i litteraturhistorien.