Den har også stjålet litt for mange elementer fra Stieg Larssons «Millenium»-suksess.
Det hele starter med drapet på Kripos-sjef Martin Egge.
Egge blir først påkjørt og siden drept på sykehuset.
Drapet utløser en heksejakt på morderen der en surmulende og lite samarbeidsvillig Cato Isaksen leder an etterforskningen som blant annet avdekker en rekke uregelmessigheter hos familien Bieler.
Mens datteren Kari Helen er i ferd med å spise seg til døde, forsøker eiendomsmeglerpappaen og holde en glattpolert forretningsfasade, mens moren får drive med antikvitetshandelen sin på beste vestkant.
Plutselig begynner Kari Helen å huske hva som egentlig skjedde da den under ett år gamle broren hennes døde mange år tidligere.
Parallelt med Isaksens etterforskning setter Lindells forholdsvis ferske krimheltinne Marian Dahle i gang sin egen høyst uproffe etterforskning. Dahle har vokst opp hos Egge som barn og vil gjøre alt for å ta morderen, Selv om hun må bryte noen lover og regler.
Dahle er Lindells egen Lisbeth Salander. Men hvordan Dahle får holde på med metodene sine uten tilsnakk så lenge er høyst merkelig. Det virker heller ikke spesielt troverdig at tykke, traumatiserte Kari Helen får være alene med kjøkkenkniver på en behandlingsinstitusjon for suicidale.
Med ingredienser som grådighet, hvitevasking, narkotika, skyld, løgner og vennskap klarer likevel Lindell stort sett å holde på spenningen. Det befriende at Isaksen har fått selskap av Dahle i hovedrollen.
Men 427 sider i lengste laget for en kriminalroman der det ikke gås mer i dybden på problemområder som hvitevaskingen og narkohandelen.