For selv om Tore Renbergs generasjonsfortellinger om Jarle Klepp forteller nesten alt om Stavanger på 1980-tallet, er det noe romanforfatteren ikke har viet mye plass, nemlig oljeindustriens enorme betydning for gamle og unge i Rogalandshovedstaden.

Aslak Sira Myhres barndom sto i oljens tegn, noe han beskriver utførlig i åpningsessayet «Oljeunge». Olje betydde trygghet. For Myhre og andre stavangerbarn på 1970 og 80-tallet innebar hvert nye plattformbein som skulle bygges på verftet, at familiens arbeid og inntekt var sikret de neste månedene.

Det er disse erfaringene som ga den blivende RV-lederen kjennskap til det han kaller «den konkrete olja». Olje som gir daglig brød, står for Myhre i stor kontrast til miljøbevegelsens og venstresidens olje, «den abstrakte olja», som er skitten, fører til klimaendringer og påfører staten skambelagte, astronomiske inntekter.

Og med dette anslaget starter Aslak Sira Myhre sin personligpolitiske undersøkelse av hva det vil si å være hvit, norsk, venstreradikal mann i 2010. Han fortviler over å være del av det privilegerte herskapet i en verdensøkonomi der billig arbeidskraft fra Øst-Europa og Kina utgjør tjenerskapet.

Han skriver personlig og godt om politisk overbevisning og de nødvendige konsekvensene av den. Best er han når han kobler de siste 100 års norske velstandsøkning til polske arbeidsinnvandrere i Oslo i dag.

Men Herskap og tjenere er også problematisk. For de arktiske artene av marine pattedyr som er avhengige av havisen for å finne mat og sette unger til verden, er det neppe avgjørende om Aslak Sira Myhre ser på oljen som abstrakt eller konkret.

Tusenvis av ærfugl som mister livet etter oljeutslipp, reagerer også på Myhres fremstilling. Må vi anta.