Gå til sidens hovedinnhold

Me (h) ler sin egen kake

Artikkelen er over 10 år gammel

Jan Mehlum har i en årrekke gjort suksess med kriminalromanene om den litt lurvete Tønsberg-advokaten Svend Foyn.

Hans forrige Foyn-fortelling, «Madrugada» ble også en aktuell kommentar til landets asylpolitikk og den hadde sågar mye av handlingen lagt til Moss.

I «Bake kake søte» er det derimot som om Mehlum slapper litt av igjen.

Som i barnereglen Bake kake søte, har Mehlum funnet en rytme i kriminalromanene sine, men det begynner å bli kjedelig med repetisjonene.

Foyn og hunden Hulda er sjarmerende som alltid, men det er historien om det kidnappede adoptivbarnet til et velfødd Tønsberg-par som ikke helt fenger.

At kidnapping av barn for så å kreve penger er en trend i en del land i verden, er det ingen tvil om. Men fremdeles er ikke dette helt daglig kost i Norge. Derfor blir hele rammefortellingen litt vanskeligere å svelge denne gangen.

Foyns rolle i pikebabyen Marias forsvinning, er at han tilfeldigvis er i nærheten da barnet forsvinner. Foreldrene mister raskt tro på at politiet jobber for å finne barnet, og vil ha Foyn med på laget når pengekravet på seks millioner kommer.

Foyn føler at saken er ytterst merkelig og vikler seg snart inn i e privatetterforskning der han også sjarmerer med seg politietterforsker Alice Andersen på laget. Det hele blir både dramatisk og lite lovlydig.

Som vanlig server Mehlum en dose med Tønsberg-betraktninger, konjakk, flørt, hundeturer og jaguarturer til Oslo.

Mehlum er fremdeles en god forteller, men «Bake kake søte» er blitt en litt for lang kriminalroman som er langt fra hans beste.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:30.