Under navnet Ismannen tøyer faren grensene for hvor lenge det er mulig å overleve for et menneske nedsunket i is.

Faren slår sine egne verdensrekorder og feires i Reykjavik og Tokyo, han senkes i is i beste sendetid på Skavlan, men opptrer også på messer og stevner, og balanserer hele tiden mot det latterlige og meningsløse mens han drives mot sitt siste store og farlige prosjekt, å senkes ned i is i Austfonna på Svalbard.

Del på Facebook

– Jeg skulle bare ønske du ikke var så glad i faren din, sier moren til Marius et sted. Helt fra starten er det noe urovekkende ved at det er barnet som må passe på de voksne i denne familien.

Moren forsøker riktignok å holde familien sammen, men hun er skjør og sliten etter kreftsykdom, vil helst sove og støtter seg til Marius. Marius må ta ansvar for umodne voksne som knapt klarer å ta ansvar for seg selv, enda mindre et barn. Hvor fullt av farer, ydmykelser og fallgruver livet kan være for en tolvåring er godt skildret.

Anders Bortne svikter ikke barnets blikk, og viser klart den unges behov for å beundre og tro på sine voksne. En tro som delvis rakner under et stadig mer helhetlig bilde av faren, når ydmykelsene blir stadig flere. Men Marius fortsetter å tro på Ismannens prosjekt og dyrker faren selv om han får lite tilbake, knapt nok mat når han er sulten.

Boka handler om outsidere, og de er skildret med varme. Kanskje blir det vel forutsigbart, og jeg kunne nok savnet mer spenning eller utvikling. Likevel, romanen har sine gripende øyeblikk, ikke minst slutten.
Ismannen er Anders Bortnes tredje bok.