Over virkeligheten, under jorden

"Gå under jorda"

"Gå under jorda"

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Mikkel Bugges roman «Gå under jorda» er egentlig en sånn bok som på kritikerspråket «viser at romansjangeren fortsatt er vital». Den er lang og fantasifull.

DEL

Samtidig viser den litt for tydelig hvor suveren den er. Lovordene var mange da Bugge (f. 1978) debuterte i lite format, med novellesamlingen «Yttersider» i 2007.

Når skriver seg inn blant de unge og lovende romanforfatterne, skjer det med episk overskudd.

«Gå under jorda» består av mange historier, og deri ligger kjernen: romanen handler om hvordan ikke helt ulike liv kan ta svært forskjellige retninger. Bugge skriver fram krysningspunkter mellom mennesker som kunne og burde valgt annerledes, eller skjebner med dystre skjebner.

Veslemøy Gropen heter en av dem. Hun er egentlig et stjerneskudd av et journalisttalent i TV2, samboende med en sterilisert tobarnsfar, men innerst inne er hun på jakt etter noe annet som kan gi tilfredshet.
 
Når vi møter henne, er hun fjetret av et lik hun har kommet over under arbeidet med en reportasje. Hvem er den døde? Hva er det i tv-bildene av den døde som fanger henne inn så fullstendig? Leseren følger både Veslemøy og den avdøde, Mia, nokså langt tilbake i historiene deres.
 
Romanen forteller lytefritt både om kvinnene og utførlig om noen av mennene i deres liv. Mikkel Bugges metode er kryssklippingen. Han veksler mellom perspektiver og springer i tid og rom.

Dessuten tillater han seg mange essayistiske utflukter, romanen ser altså til tider ut som en sakprosabok, men sakene som omtales er oftest fri fantasi. Og kanskje er det her romanen tipper over?

Stilistisk er «Gå under jorda» ironisk på en måte som minner om Gunhild Øyehaugs mye roste «Vente, blinke» (2008). Ingenting er galt med den å holde avstand til karakterene gjennom å omtale dem med både for og etternavn.

Men når avstikkerne fra historien fremstår overdrevet surrealistiske og demonstrativt tallrike, mister romanen mye virkelighetsforankring. Det er litt synd, for det er den uironiske, men akk så brutale realiteten Bugge skildrer best.
Og han gjør det på et ypperlig radikalt bokmål.

Artikkeltags