Novellene er fortalt med dypt alvor og foruroligende ironi. Ofte vet vi ikke hvor det ene litterære universet starter og det andre stopper. Derfor er Jo Sannems debut bemerkelsesverdig. 

«Han ser på de fillete fingrene hennes som løfter opp drinken. Han får lyst til å smøre dem inn med fuktighetskrem». Det er den mannlige hovedpersonen i tittelnovellen som på et tidspunkt opplever denne motsetningsfylte tiltrekningen mot en tilfeldig kvinne han møter på bar.

Når han ser på «de fillete fingrene hennes», er det egentlig neglene han ser. Like før har dialogen nemlig avslørt at kvinnen har vasket ølsøl på baren i 20 år, så her hjelper ingen manikyr. Fillete fingrer er selvsagt mer grotesk enn slitte negler, og derfor virker skildringen original og god.

Karakteren som betrakter fingrene, vil egentlig lage film, men er blakk, arbeids- og talentløs. Han og kjæresten beveger seg daglig inn og ut av et drømt filmunivers som de stadig improviserer videre på i et håp om en dag å bli fornøyde – et arbeid som kan minne om livet.

Sannem viser oss disse improviserte scenene; de to hovedpersonene opptrer vekselvis som karakterer i sin egen film og som hovedpersoner i forfatterens novelle. Dobbel dikting, altså, med solid litterær gevinst. Ikke bare leseren, men også personene opplever at universene og rollene rører hverandre og smelter sammen.

Spiller de den andre rollen for å se seg selv, for å bli elsket, eller fordi det kan gjøre dem berømte en dag?

Den samme bevegelsen mellom universer dukker opp i flere av Jo Sannems tekster. Åpningsnovellen «La ingenting være tilbake» handler om en ung mor som drømmer seg vekk fra en tungt belastet hverdag i en ettroms leilighet til en virtuell verden der Michael Jackson kanskje ikke er død allikevel.

På sitt beste skriver Sannem fram det høyst uvanlige i alt det vanlige. På den måten minner han om at vi alltid må dobbeltsjekke både livet og litteraturen, drømmen og verden.