Søndagens musikanter i Jeløy kirke ble aldri trette av å synge, be, rope ut eller hviske Requiem aeternam dona eis Domine: Herre, gi dem evig hvile, dette sentrale tema i messen for de døde.
Orkester og kor, vel anført av dirigent Trond Oftung kom stille inn, og gikk «rett på sak»; solistene tok over i Kyrie eleison. Dies irae (vredens dag) fikk alle til å våkne med sin dramatiske tekst og storslåtte musikalske form. Dommedagsperspektivet ble for alvor tegnet og preget hele messen for øvrig.
Det store koret, gjorde inntrykk! God diksjon, bra konsentrasjon, og gode nyanser i styrke og karakter dominerte. Tidvis manglet det noe nerve og energi. Dies irae må fremheves, (men er ikke den vanskeligste satsen). Samspillet kor/solister må fremheves i den meget sentrale Rex tremendaesatsen.
Salva me fons pietatis: Frels meg, nådens kilde! Tekst og tema ble hamret inn, velnyansert og i stadig veksling kor – solister. Det er krevende å holde intonasjonen, men dette er vellykket.
Agnus Dei-satsen ble et høydepunkt hvor koret (og solistenes) enstemmige klang var betagende! Sopran og mezzosopran med oktavmellomrom sang temaet som et refreng avløst av korets innsatser. Dette var en ekte Verdi-melodi (som for eksempel slavekoret), poengtert, tydelig, stille og allikevel høydepunktet i korets prestasjoner. Godt gjort!
Hva angår solistenes innsats, var det hyggelig å høre tenor R. Christensen for første gang i en slik sammenheng. Han gjennomførte trygt bl.a. den krevende Ingemisco (jeg sukker).
Sopran Christensen var også godt på plass. Hun avsluttet verket sammen med koret bl.a. med en vakker diskant. Fremtrende på konserten var allikevel mezzosopran Kosmo og bassbaryton Fremmerlid, begge med større oppgaver fra mester Verdi, og imponerende gjennomført (ikke minst a-cappella partier i pianissimo). Kosmo sang både mot høyden og i dybden: «Som en engel» i Lux aeternasatsen:(la det evige lys skinne for dem).
Fremmerlids stemme var som en stolpe i solistkvartetten, og meget uttrykksfull i solo der han sang (minst) som en fulltonende cello bl.a. i Confutatis –satsen: ora supplex et acclini (ydmyk ber jeg) og i pianissimo helt alene med mors (død) i Tuba mirum (basunene klinger). Det er ikke lov å glemme det gode orkestrets innsats! Konsertmester: Daniel Dalnoki. Takk til dirigent Oftung som med behersket ro stadig tok kontroll over det hele.
Sammenfattende må sies at Verdis verk - mot hans uttrykte vilje - heldigvis ble fremført mer enn en gang, også til glede og ettertanke for publikum i en overfylt Jeløy kirke.
Orkester og kor, vel anført av dirigent Trond Oftung kom stille inn, og gikk «rett på sak»; solistene tok over i Kyrie eleison. Dies irae (vredens dag) fikk alle til å våkne med sin dramatiske tekst og storslåtte musikalske form. Dommedagsperspektivet ble for alvor tegnet og preget hele messen for øvrig.
Det store koret, gjorde inntrykk! God diksjon, bra konsentrasjon, og gode nyanser i styrke og karakter dominerte. Tidvis manglet det noe nerve og energi. Dies irae må fremheves, (men er ikke den vanskeligste satsen). Samspillet kor/solister må fremheves i den meget sentrale Rex tremendaesatsen.
Salva me fons pietatis: Frels meg, nådens kilde! Tekst og tema ble hamret inn, velnyansert og i stadig veksling kor – solister. Det er krevende å holde intonasjonen, men dette er vellykket.
Agnus Dei-satsen ble et høydepunkt hvor koret (og solistenes) enstemmige klang var betagende! Sopran og mezzosopran med oktavmellomrom sang temaet som et refreng avløst av korets innsatser. Dette var en ekte Verdi-melodi (som for eksempel slavekoret), poengtert, tydelig, stille og allikevel høydepunktet i korets prestasjoner. Godt gjort!
Hva angår solistenes innsats, var det hyggelig å høre tenor R. Christensen for første gang i en slik sammenheng. Han gjennomførte trygt bl.a. den krevende Ingemisco (jeg sukker).
Sopran Christensen var også godt på plass. Hun avsluttet verket sammen med koret bl.a. med en vakker diskant. Fremtrende på konserten var allikevel mezzosopran Kosmo og bassbaryton Fremmerlid, begge med større oppgaver fra mester Verdi, og imponerende gjennomført (ikke minst a-cappella partier i pianissimo). Kosmo sang både mot høyden og i dybden: «Som en engel» i Lux aeternasatsen:(la det evige lys skinne for dem).
Fremmerlids stemme var som en stolpe i solistkvartetten, og meget uttrykksfull i solo der han sang (minst) som en fulltonende cello bl.a. i Confutatis –satsen: ora supplex et acclini (ydmyk ber jeg) og i pianissimo helt alene med mors (død) i Tuba mirum (basunene klinger). Det er ikke lov å glemme det gode orkestrets innsats! Konsertmester: Daniel Dalnoki. Takk til dirigent Oftung som med behersket ro stadig tok kontroll over det hele.
Sammenfattende må sies at Verdis verk - mot hans uttrykte vilje - heldigvis ble fremført mer enn en gang, også til glede og ettertanke for publikum i en overfylt Jeløy kirke.