Agnar Lirhus bruker sin egen historie i ny roman

 Agnar Lirhus er oppvokst i Moss. Siden flyttet han til Oslo der han studerte klassisk gitar, jobbet på bibliotek, seilbåt og spilte i Superfamily. I «Affektlære» har Lirhus brukt livet som ramme.

Agnar Lirhus er oppvokst i Moss. Siden flyttet han til Oslo der han studerte klassisk gitar, jobbet på bibliotek, seilbåt og spilte i Superfamily. I «Affektlære» har Lirhus brukt livet som ramme. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Han har skrevet fremtidsromaner og science fiction light. I «Affektlære» har mosseforfatter Agnar Lirhus brukt sitt eget liv som ramme.

DEL

– Du har ikke tatt en Knausgård, Lirhus?
– Nei. Du kan kanskje si at dette i det store og hele er min historie og at mye av det som skjer med hovedpersonen ligner på livet mitt. Men det er mye i boka som ikke har skjedd også. Og det er ingen personer som finnes i virkeligheten. Knausgårds prosjekt er annerledes. Hans romanserie forsøker å romme hele hans virkelighet, totaliteten av den. Kanskje du kan kalle dette en nøkkelroman, men det er ingen biografi. 

 

Pappa

Agnar Lirhus er født og oppvokst på Jeløy, men bor i dag i Oslo.

Denne uken har han, som sin navnløse romanfigur i sin siste roman, tatt toget til Moss, eller «den lille byen ved havet med fotballaget som aldri blir skikkelig bra, men heller aldri skikkelig dårlig» til et grytidlig intervju med Moss Avis.
 
Tidspunktet er derimot ikke noe problem for mosseforfatteren
 

– Det er enkelt å komme seg opp tidlig når man har barn, forsikrer han, pappaen til en datter på ett år som akkurat har begynt i barnehage.

Selv har pappa Lirhus begynt på Blindern. Der studerer han norsk grammatikk.
– Det er faktisk ok. For det er noe håndfast. Og det kan være kjekt med tanke på å ha en jobbutvei senere, sier Lirhus.
 

Skrivesperre

Han forteller at det var vanskelig å skrive etter romanen «Mount Tupelo» som kom i fjor.

– Da sa det helt stopp. Men så skrev jeg det første avsnittet, og da kom resten av boka av seg selv. Plutselig var alt så lett. Jeg kjente et nærvær, kanskje fordi jeg akkurat hadde fått barn, plutselig betydde skrivingen så mye, og det håper og tror jeg har smitta over på teksten. Men det var egentlig ikke meningen å skrive denne romanen, det var ikke noe jeg hadde planlagt. Men det er det forsøksvise jeg har forsøkt å beholde også. Det er akkurat som om både boka og hovedpersonen prøver å finne seg selv. Det er kanskje et positivt og negativt trekk på samme tid, men hvis jeg skal være ærlig, så er jeg jævlig fornøyd med boka. Jeg føler at den er mer utadvendt enn mine andre bøker .Samtidig som den jo er innadvendt.
 

Den andre oppveksten

«Affektlære» handler om en ikke navngitt person og hans ungdomstid i en liten byen, flyttingen til Oslo der han begynner å studere klassisk gitar, han slutter og tar siviltjenesten på en stor seilbåt (Lirhus har selv jobbet på Christian Radich), men rømmer derfra og flytter ut en på en øde øy (Lirhus har selv overvintret på Gullholmen).

Han jobber også på et bibliotek og spiller i et prisbelønt band. Men han sliter med forholdet til kjæresten, vennene og ikke minst seg selv.

– Du kan kanskje si den handler om en umoden fyr uten egen trygghet som må vokse opp for annen gang når han flytter hjemmefra. Man skjønner ikke selv hvor lite man forstår av det som foregår når da. Han føler attpåtil at andre ser ned på ham. Derfor hater han seg selv, sier Lirhus.
 

Superfamily

– I boka spiller hovedpersonen i et band som til forveksling kan ligne på Superfamily, som du selv har vært bassist i. Er du redd for at gjenkjennelsene er for store i denne romanen?

– Jeg har et godt forhold til alle medlemmene i Superfamily og spilte sammen med dem for kort tid siden. Bandtiden har selvsagt vært til inspirasjon, men er ikke noe direkte forelegg i romanen. Superfamily har for eksempel dansere, noe mitt band ikke har. Poenget er at skal man spille i band så er man nødt til å være kollektivt innstilt og villig til å svelge kameler. Det er ikke hovedpersonen. Og det var ikke jeg heller. Det hender jeg tenker det er en slags smitte som min generasjon har fått, om at man skal være individualister og kreative.


Lirhus understreker at dette ikke bare er en roman om å vokse opp og om å gi seg i tide.
Han har også forsøkt å gi boken musikalitet både i form av innhold og rytme. Blant annet tar han med leseren med på lange, mange og nervøse øvingstimer på Norges musikkhøgskole.
En skole som ikke bare omtales i positive ordelag og som Lirhus innrømmer at han har hatt ønske om å ta ett oppgjør med sitt eget forhold til.
– Men jeg håper folk som leser den opplever at den tross alt toner ut i et slags lys til slutt.

Artikkeltags