Som da hun og søsteren sto på loftet til mor Bjørnov og Ingrid ikke klarte å kaste noen ting og ble nostalgisk av alt.
«Jeg lider av det som heter nostalgisk arvesyndrom», erklærte hun.
Eller som hun selv sang; «ting jeg har planlagt som jeg ikke vil vite at ikke ble noe av». Tallerkenhylla etter oldemor, norgesglassene og boka om pilefletting som ligger godt på nattbordet.
Bjørnhovs lekne gjennomgang av alt hun én gang hadde satt i gang vakte helt tydelig stor gjenkjennelse hos publikum. Også da hun fortalte om sitt liv på småbruket hun og mannen kjøpte på Tomter i Østfold, kjente mange seg igjen.
Og i ønsket om den lange sommeren, som nesten forsvant før den hadde vist seg; «Den norske sommeren er ikke en årstid, det er en beslutning» fastslo hun, og minnet om den kjente følelsen av å fly inn og ut med hageputer hele sommeren.
«Lysthus – hvorfor heter det lysthus? Jeg kjenner ingen som sitter der ute – men de har jæ(… ) lyst! sa hun.