Ane Graffs subtile og korroderte perfekte former, Heidi Øiseths svartmuskete tekstiltegninger, Per Dybvigs skrekkelige jaktmiljø-med-David-Lynch-spysmak-video, matkunst beyond your imagination av Mona Brekke, et møte med sneglen i kunsten slik du garantert aldri har sett den av Guri Guri Henriksen og en av de morsomste møtene med noen utstyrt med navnet Ray du noen gang kommer til å få av Stian Gabrielsen! Vel, her er noen av de største øyeblikkene på ett brett.
Jo, og så selvsagt Øyvind Torseters råstilige As built og Christians Hennies Nationalism, sånn rett før 17. mai. Evolusjonsutviklingen har fått seg et skudd for baugen.
Men så trodde vel ingen at nordmenn har spilt noen viktig rolle i den, uansett.
Men så kommer vi til alle men-ene. For er det et sted der man virkelig har sjansen til å rendyrke og studere tegnekunstens domene i norsk kontekst, så er det under Tegnebiennalen i Moss.
Da har man som kurator tilgjengelig over 1000 kvadratmeter med lokaler av høy kvalitet, og gis både budsjett og en unik sjanse til å eksplorere et avgrenset felt som ikke trenger annen selvbekreftelse enn det tittelen indikerer.
Det kan i det hele tatt virke underlig at tegnekunsten er blitt tildelt – enn si trenger – en slik særbehandling, at den slik kan utvikle seg under beskyttende vinger av sitt eget laug og hevde primat i kunsten uten å bli vurdert med de samme strenge vilkårene man stiller den øvrige kunsten under i lignende utstillingsprosjekter.
Dette har selvsagt en historisk side og skriver seg fra 17- og 1800-tallet da man innen de fleste medier søkte å profilere betydningen av sitt eget virke, ettersom hierarkiene da siden 1600-tallet hadde vært strenge i forhold til hva som ble regnet den mest høyverdige kunsten.
Tegning var som kjent regnet som grunnlaget for maleriet, før det fikk selvstendig status. I det gamle Skulpturmuseet (senere Nasjonalgalleriet) så man dette generelle hierarkiet bevart i det at skulpturen fylte første etasje og maleriene 2. etasje.
Først mange år senere lot man et lite kammer helt i toppen av galleriet sette av til å vise tegnekunst. Men dette var så høyt i galleriet at få fant veien opp dit. Og på den tiden var sommertemperaturen i lokalene ofte over 40 grader. Not very popular, altså.
Men går jeg tilbake til Tegnebiennalen, blir det absurd for meg å se hvilke identitetsproblemer tegnekunsten likevel uttrykker i denne utstillingen, til tross for at den for lenge siden ble definert som et selvstendig og levedyktig medium, og jeg lurer sterkt på om jeg her står overfor en genialt kuratert utstilling av to topshots fra Tyskland eller det reneste venstrehåndsarbeid skapt av to som har altfor mange andre utstillinger de skal skjøtte.
Lanseringen av katalogen over 2 uker etter utstillingsåpningen kan tolkes som bekreftelse på det siste.
Jeg mener at det må være en forutsetning i en tegnebiennale som dette at utvalget i første hånd ikke skal kunne forveksles med ethvert annet kunstuttrykk tilgjengelig i dag. Det er slik utstillingen fremstår lite som skiller den fra en «normal» kunstutstilling i så henseende. Hva skulle da være vitsen med en egen tegnebiennale, bortsett fra å skaffe nok en arena for kunstnere generelt?
Jo da, de har fått med seg noen viktige poenger. Vi beveger oss både innen ren tegnekunst, tegnekunst i videoform, animasjonstegnekunst, potensiell tegnekunst, dokumentasjon av tegnekunst, tegnekunst som del av et annet kunstprosjekt, tegnekunst på forskjellige medier, og alle relasjonelle, urelasjonelle, poststrukturalistiske og prestrukturalistiske nivåer man kan grave opp.
Slik sett kan man si at prosjektet er helhetlig i sin mangel på sammenheng og at den reflekterer vår generelle kunstvirkelighet, eller kaoset i den.
Men å ta grep som å søle bort en utrolig flott kunstinstallasjon som Ivan Galozins «At the speed of my breath» på en tegnebiennale med more than a slight inferiority complex som denne, virker håpløst bortkastet.
Synd dette, ettersom kunstnerne hver på sin kant gjør strålende enkeltinnsatser. Men slik man ikke kan være forsiktig nok med valget av sine foreldre, kan man heller ikke være forsiktig nok i valget av sine kuratorer.
Beklager, Susanne Altmann og Stephan Schröder, her må dere komme med noe mer. Dere har jo gjort det før!
Jo, og så selvsagt Øyvind Torseters råstilige As built og Christians Hennies Nationalism, sånn rett før 17. mai. Evolusjonsutviklingen har fått seg et skudd for baugen.
Men så trodde vel ingen at nordmenn har spilt noen viktig rolle i den, uansett.
Men så kommer vi til alle men-ene. For er det et sted der man virkelig har sjansen til å rendyrke og studere tegnekunstens domene i norsk kontekst, så er det under Tegnebiennalen i Moss.
Da har man som kurator tilgjengelig over 1000 kvadratmeter med lokaler av høy kvalitet, og gis både budsjett og en unik sjanse til å eksplorere et avgrenset felt som ikke trenger annen selvbekreftelse enn det tittelen indikerer.
Det kan i det hele tatt virke underlig at tegnekunsten er blitt tildelt – enn si trenger – en slik særbehandling, at den slik kan utvikle seg under beskyttende vinger av sitt eget laug og hevde primat i kunsten uten å bli vurdert med de samme strenge vilkårene man stiller den øvrige kunsten under i lignende utstillingsprosjekter.
Dette har selvsagt en historisk side og skriver seg fra 17- og 1800-tallet da man innen de fleste medier søkte å profilere betydningen av sitt eget virke, ettersom hierarkiene da siden 1600-tallet hadde vært strenge i forhold til hva som ble regnet den mest høyverdige kunsten.
Tegning var som kjent regnet som grunnlaget for maleriet, før det fikk selvstendig status. I det gamle Skulpturmuseet (senere Nasjonalgalleriet) så man dette generelle hierarkiet bevart i det at skulpturen fylte første etasje og maleriene 2. etasje.
Først mange år senere lot man et lite kammer helt i toppen av galleriet sette av til å vise tegnekunst. Men dette var så høyt i galleriet at få fant veien opp dit. Og på den tiden var sommertemperaturen i lokalene ofte over 40 grader. Not very popular, altså.
Men går jeg tilbake til Tegnebiennalen, blir det absurd for meg å se hvilke identitetsproblemer tegnekunsten likevel uttrykker i denne utstillingen, til tross for at den for lenge siden ble definert som et selvstendig og levedyktig medium, og jeg lurer sterkt på om jeg her står overfor en genialt kuratert utstilling av to topshots fra Tyskland eller det reneste venstrehåndsarbeid skapt av to som har altfor mange andre utstillinger de skal skjøtte.
Lanseringen av katalogen over 2 uker etter utstillingsåpningen kan tolkes som bekreftelse på det siste.
Jeg mener at det må være en forutsetning i en tegnebiennale som dette at utvalget i første hånd ikke skal kunne forveksles med ethvert annet kunstuttrykk tilgjengelig i dag. Det er slik utstillingen fremstår lite som skiller den fra en «normal» kunstutstilling i så henseende. Hva skulle da være vitsen med en egen tegnebiennale, bortsett fra å skaffe nok en arena for kunstnere generelt?
Jo da, de har fått med seg noen viktige poenger. Vi beveger oss både innen ren tegnekunst, tegnekunst i videoform, animasjonstegnekunst, potensiell tegnekunst, dokumentasjon av tegnekunst, tegnekunst som del av et annet kunstprosjekt, tegnekunst på forskjellige medier, og alle relasjonelle, urelasjonelle, poststrukturalistiske og prestrukturalistiske nivåer man kan grave opp.
Slik sett kan man si at prosjektet er helhetlig i sin mangel på sammenheng og at den reflekterer vår generelle kunstvirkelighet, eller kaoset i den.
Men å ta grep som å søle bort en utrolig flott kunstinstallasjon som Ivan Galozins «At the speed of my breath» på en tegnebiennale med more than a slight inferiority complex som denne, virker håpløst bortkastet.
Synd dette, ettersom kunstnerne hver på sin kant gjør strålende enkeltinnsatser. Men slik man ikke kan være forsiktig nok med valget av sine foreldre, kan man heller ikke være forsiktig nok i valget av sine kuratorer.
Beklager, Susanne Altmann og Stephan Schröder, her må dere komme med noe mer. Dere har jo gjort det før!