Det er blitt snakket meget om lyset. Kunstnere har gjennom tid valfartet steder og småbyer i håp om å finne det. Lyset. Uten lys, ingen stemning. Uten stemning, ingen dramatikk, ingen spenning, ingen ting.
Lyset fyller også Bruce Naigles' atelier med vitalitet og inspirasjon, dynamikk og uoppdagede linjer. Lyset gir ham energi til å gi en klump leire eller plastilin liv og kraft. En vegg er blekhvit med et stenk av leirestøv. Veggen er god å ha når skulptøren har skulpturert og trenger noe å vurdere arbeidet mot.

Utenfor renner Mosseelven. Man hører bruset i bygget i Møllebyen. Vakrere enn musikk. Full av historie, for det var i områdene rundt fossen livet begynte.
Bruce har sin historie, innflytter og innvandrer. Småbarnsfar og snart femti. Snakker helst engelsk med sterke New York- innslag. Veien har vært lang, erfaringene mange. Tilfeldigheter via brasilianske utkantstrøk brakte ham til Norge og Asker. Nærkontakt med både Dyre Vaa og Vigelands etterlatenskaper er intellektuelle og kulturelle bidrag til en velfylt kurv av erfaring.
- Denne er basert på en historie fortalt av en rabbiner, sier kunstneren. Midt på gulvet står en ikke altfor stor åttehodet skulptur. Armer vridd og ansikter som uttrykker alt fra skrekk til harmoni. Et slags inferno som overgår i overlevelse og fellesskap. Parallellene til hverdagen er slående, verden er for tiden ikke verdens beste sted å være. Men det viser også at det finnes en vei ut. Slik har det alltid vært
Han har jobbet lenge med den. Han er i ferd med å bli fornøyd. Det krever mye å kunne tillate seg å bli fornøyd.
Hadde skulpturen vært dobbelt så stor, ville Bruce ha brukt åtte ganger så mye plastilin. Materialet er lett å jobbe med. Konsitens og vekt som leire, men det størkner ikke. Små armer eller øyne som lyser av skrekk kan justeres og justeres og justeres igjen.
Men det koster. Råvarer er dyrt. Uten råvarer blir det lite å leve av. Naigles har lært seg gjenbrukens kunst. I atelieret ligger bæreposer og svarte avfallssekker med nesten størknet leire som kan vekkes til liv igjen. Tilsatt litt vann og godt håndlag gir smidighet og mulighet til nye, spennende former.
Prosessen fra ide til ferdig produkt er lang. Kunstneren er avhengig av seg selv og sine evner for å komme i mål. Det er, eller det kan være, en ensom vei å vandre for den som har valgt kunstens retning. Om det er en forbannelse eller pur lykke? Det vet han ikke sikkert, Bruce Naigles. $CUT_ON$