Terningkast 6: Mugglukt i den individualistiske paranoiaens verden

Vår anmelder gir årets Momentum terningkast seks.

Vår anmelder gir årets Momentum terningkast seks.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Smart å lære seg følgende termer: «disruptiv» og «komprimert bevissthet», forklaring følger…

DEL

Siste nytt! Statoil var den opprinnelige stifteren av Momentum og samler seg slik i dette øyeblikk en utsøkt post-ragnarokk-kunstsamling som skal inn i frøbanken i Arktis! Det dreier seg om en nasjonal konspirasjon.

Videre er mugglukt nå innført som del av en molekulær global krigføring anført av ukjente, men sentrale krefter. Og: det ryktes at det er små kybernetiske sommerfuglarver inne i Momentum Kunsthall som er programmert til å forpuppe seg på nesleplanter etter et komplekst molekylær-alkemystisk mønster biologisk anført av den svenske kunstneren Christine Ødlund, også hun på Statoils lønningsliste.

Ok.  Falsk alarm! Denne artikkelen er en kritikk av Momentum 8-utstillingen i Momentum Kunsthall og på F15, der en gruppe kuratorer, nærmere bestemt Jonatan Habib Engqvist, Birta Gudjonsdottir, Stefanie Hessler og Toke Lykkeberg, har gitt Moss og Norden en virkelig cool, håndfast, følbar, hørbar, luktbar og intelligent godbit av en utstilling som jeg vil anbefale absolutt hele Moss’ befolkning å besøke.

LES OGSÅ: «Tunnel Vision» engasjerte barna

Ikke nok med at den treffer blink som kunstutstilling og på samme tid oppleves umiddelbart forståelig for et bredt publikum, voksne og barn. Den har i tillegg et steinsolid grunnkonsept i bunn, basert på virkelig noen av de mest aktuelle problemstillingene som omgir oss moderne mennesker i internettsamfunnet i dag: Internettvirkeligheten vår som skaperen av de sterke individualistene - enten enkeltmennesker eller smågrupper – som lever nesten i total isolasjon fra andre og ofte er totalt ukritisk i sin informasjonsbehandling.

Se den svevende steinen!

Den enorme veven tilbyr massiv informasjon, på den ene siden: MOOC’s (Massive Online Open Courses + Hvordan-å-lage-kursene) og på den andre siden: konspirasjonsteoriene, paranoiaen og det kuratorene kaller en «komprimerte bevissthet», som vil fremstå som «incestiøs, navlebeskuende og idiosynkratisk» (dvs. med en sykelig avsky eller overfølsomhet for visse ting).

Hvordan har «jeg’et» det i møte med denne massive informasjonsstrømmen der det sitter foran skjermen sin og tenker ut forbindelser? Hva er produktene av dette boblelivet? Hvilke konsekvenser får det når nettet og overvåkningen tar over livene våre?

n

«Tunnel Vision» gir faktisk byggestener til svar på dette, både gjennom det presise utvalget av kunstnere, med tankemateriale fra Augustin, Baudelaire, Nietszche, Kafka, Adorno (og mange flere), samt en kunstopplevelse som inkluderer kunstinstallsjoner, foto, video, utstillingspesifikk musikk, lukt og lyd-opplevelser, ja til og med direkte fysisk interaksjon.

Det begynner med et fargesprakende visuelt, auditivt og fysisk pang med verket «Nervescape IV» av Shoplifter (Hrafnhildur Arnardottir), akkompagnert med den drivende musikken i «Hide and Tweak» av Zhala. Og etter dette følger en velkomponert, engasjerende helhet pakket inn i noe av det mest gjennomtenkte kommunikasjonsmateriale jeg tror har sett.

Både utstillingen og Boken som følger utstillingen etterlater faktisk for utstillingen spesialsnekret mugglukt (Sissel Tolaas)! Dette skaper en sildrende uhygge i seg selv. Denne utstillingen omgir deg, også etter at du har forlatt utstillingen.

Innholdet i Edvard Schenks såkalte trailere reflekterer hvor pinlig gjennomskuelig den generelle merkevareretorikken er, og hvor bra det kan gjøres dersom man setter sammen det rette teamet.

Den første traileren er ustyrtelig morsom og selvavslørende med sin reklamefilmmusikk, sin fortelling, rekkefølgen på informasjonen og ikke minst ordene som synes dryppet ut av profilhåndboken til hvilket som helst globalt firma. Bruddeffekten oppstår når man skjønner at traileren berører viktige spørsmål, men fordi den er så polert i formen blir man enda mer forvirret.

De andre trailerne gir oss tilgang til den hackede baksiden av virkeligheten vår og avslører slik selve avsløringen. Den samme frykten som styrer paranoiaen blant dem som lever av å spre konspirasjonsfrykt på internett gyser her gjennom oss mens vi ser «Anonymous» med den karakteristiske masken og den skrekkinngytende stemmen fortelle oss hvordan tingene virkelig henger sammen.

Men dette er bare en liten (!) smakebit av hva utstillingen produserer. La meg komme med noen ytterst få eksempler. Jeg følte enorm ensomhet blandet med spenning, da jeg med bind for øynene og musikk i ørene var redd for å bli puffet i vannet, eller satt igjen i bilen i påvente av å kjøre utenfor, men først og fremst måtte stole på at den som ledet meg rundt var den som åpnet nye rom for meg (Lundahl & Seitl).

Momentum 8 - Tunnel vision:

Denne åpningsspesifikke performance’n var sikkert ekstra sterk inne i Fujiko Nakayas tåkeinstallasjon, i seg selv et fantastisk verk, der den allestedsværende og nesten klaustrofobiske vanndampen må ha gjort ensomheten bak brillene enda sterkere. Man går et steg fremover, men ser ikke hvor man går. Et bilde på livet og vår eksistens.

Mangrané fortsetter sin utforskning  i verket «Phantom kingdom of all the animals and all the beasts ins my name» på F15, der Oculus Rift-brillene henger fra taket med konsentriske ringer rundt seg omtrent som Foucaults pendel i Saint-Martin-de-Champs i Paris.

Inne i disse brillene kjente jeg igjen skogen fra (tror jeg) filmen hans «16 mm», men med brillene på åpenbarte det seg en grisaille-virkelighet av svart og hvitt. Dataspill-estetikken tilgjengelig for våre små (og store) poder i dag er så avansert, at jeg ble glad for å at naturopplevelsen her var helt annerledes. Ikke noe jeg hadde sett før.

Overvåkningskulturen vi lever i ble med en nesten optikernøyaktig oppfinnsomet reflektert i installasjonen til Steina Vasulka i kunsthallen. Alt jeg og andre gjorde i rommet ble der behørig dokumentert. Hvert måleapparat hadde sin egen unike analoge mekanikk, men de digitale bildene på skjermene røpet at de var effektive. For hver ting vi gjorde satte vi som besøkende et avtrykk, akkurat som på nettet.

Et annet sterkt verk, eller kanskje heller en verksrekke, jeg vil trekke frem er trekløveret Julius von Bismark og hans svarte bil som går i sirkel («Jugendbevegung» eller ‘Ungdomsbevegelse’), Ferdinand Ahm Krags videoverk «Heliotropic drift» og Johanna Heldebros skumle fotoinstallasjon «To Come Within Reach of You (Gunnar Heldebro, etc.).»

Sistnevnte en lang tittel som pinpoint’er nøyaktig hvem som er den overvåkede og hvor han er. Med følelsen av at den svarte bilen når som helst kunne begynne å kjøre (det er mørkt i lokalet og billysene står på), med videoen som ga assosiasjoner til soloppvarmingen av kloden og overvåkningsassosiasjonene, dannet rammen en svært kontemporær virkelighet der og da for meg. Skummelt!

Tilgi meg, kuratorer, dersom jeg leser feil! Utstillingen åpner for denne type assosiasjoner.  Og hele veien den bildeassosierende musikken til Zhala! Uhyre velplassert i rom etter rom og utfordrende dannet en helt spesiell stemning for å tenke over de store spørsmålene berørt av utstillingen. Tunnelen vi vandrer gjennom gir oss tunnelsynet, den lammer evnen vår til å se utover veggene. «Selvet» skraper på veggene i håp om at lyset i enden er det rette.

På Momentum akkurat nå blir alle sanser satt i bevegelse i prosessen. De disruptive (dvs. nedbrytende) økonomiske og samfunnsmessige kreftene som er løs i verdensveven, gis her en forpost til læring både om verden og deg selv.

Du kan lære om hvordan du ser og hvordan optiske fenomener påvirker deg til å spørre om du virkelig ser (Steingrimur Eyfjörd). Et landskapsmaleri skifter totalt karakter når du oppdager Nazi-ørnen trykket på lerretbaksiden (Minna L. Henriksson).

Tør du å møte deg selv og få greie på hva du faktisk ser? Sjekk det ut!

Artikkeltags