OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Foto:

Rockespråket nynorsk

Tom Ostad fra Moss er vokalist og frontfigur i tungrockbandet Blodsmak og skriver låtene på nynorsk. I dette kåseriet forklarer han hvorfor.
BjøRn Arild Borgen
Av
Publisert
DEL
Tom Ostad fra Moss er vokalist og frontfigur i tungrockbandet Blodsmak og skriver låtene på nynorsk. I dette kåseriet forklarer han hvorfor.

Da jeg var ung var nynorsk noe av det mest ukule man kunne tenke seg. Det var ikke mye som var verre enn nynorsk for en guttunge på 14.

Det rangerte et sted mellom den gangen jeg kun iført shorts tryna på sykkel ned en skråning med brennesle, og moderns levergryte. Som var så ille at bikkja vår brakk seg da jeg forsøkte å snike min porsjon til den.

Nynorsk for meg var sort/hvitt-TV der gamlinger med bolleklipp og Kjell Bækkelundbriller satt og røykte på Rikskanalen og diskuterte viktigheten ved riktig bruk av personlig pronomen, dativ og genitiv S i fullt alvor. I beste sendetid.

Det var NRK radio søndags ettermiddag, det gode gamle pausesignalet ble avbrutt av felegnikk, skjelvende gammelmannstemmer, og en supermyk og litt vemodig damestemme som kunne meddele at «Det var forfattaren sjølv som las».

Og det var evig pugging av grammatikk uten ETT eneste svar på hvorfor.

Ikke akkurat et bra innsalg av nynorskspråket for en fjortis i sin mest hormonelle periode, som stort sett ikke drev med annet enn å drikke coca cola med peanøtter i, og onani.

Og lovbrudd.

Jeg innrømmer det. Jeg er en forbryter. Jeg har bedrevet hærverk. Jeg var en av dem som skrev «Spynorsk Mordliste» på nynorsk-ordlista mi. Jeg ser nå, en liten mannsalder etter at det var feil.

For nynorsk trenger ikke være møllspist og introvert, utsikt fra et tomt hus med døde fluer i vinduskarmen. To personer som stirrer forbi hverandre mens en megetsigende taushet senker seg som en overvektig mann i et kaldt badekar.

Bandet mitt Blodsmak tar ansvar og spiller tung folkrock på nynorsk, og låter omtrent som Myllarguten møter fanden sjøl med munnharpe og spikerpistol, eller De tre Bukkene Bruse med fuzzgitar og knokejern, om du vil.

Et av de spørsmålene jeg får oftest av observante journalister er da nettopp om språkvalget. «Hva får en person som snakker kav østlandsk til å synge og skrive på nynorsk?»

Det spørres med en slags blanding av genuin interesse og – om ikke vemmelse, så i det minste en slags avventende fascinasjon, som om jeg skulle meddelt dem at jeg har skvettet brystmelk i kaffen – pumpet fra eget bryst.

Det første jeg svarer er «fordi det er tøft!» Og det er jo ikke til å komme forbi at nynorsk ER mye tøffere enn bokmål.

Der bokmål er et plettfritt og pregløst juletre importert fra Danmark, er nynorsk en trolsk tyrirot fra Lars Hertervigs mest feberfantastiske malerier.

Der bokmål er glutenfri sellerisaft og avokado, er nynorsk kvae og ryggmarg fra Dovregubben sjøl.

Nynorsk sparker rett og slett bokmåls ræv med en støvel av brennende kjøtt!

Det er noe kraften i nynorsk som gjør det så godt egnet til rock. Man får lyst til å klatre opp på nærmeste fjelltopp, rive av seg klærne og bare brøle mot månen til stemmebåndene slintrer rundt i halsen som morkne syltestrikker.

Jeg tror det har noe med diftonger å gjøre.

Men nynorsk har ikke bare tøffere ord på nynorsk.

En veldig lokal undersøkelse – bestående av meg selv – viser også at selv ord som skrives likt på både bokmål og nynorsk faktisk ER tøffere på nynorsk. Helt opp mot 32 prosent tøffere. Prøv selv.

Det rare er at ingen spør seg om er hvorfor det er greit at andre band fra steder med obskure postnummer og nylig innlagt vann får knote løs på dårlig skoleengelsk, mens vi som synger på et malmfullt og brysthårfremkallende nynorsk er raringene her.

Det er uansett ikke tvil om at nynorsken er mer rocka og barsk nå enn for kun noen år siden.

Når bokmål går hjem etter å ha tilbrakt en kveld sammen med sine venner dansknorsk og riksmål – de har kanskje spist småkaker og drukket litt for tynn saft og spilt Ludo eller noe sånt, forter de seg med skremte blikk forbi trange smug der nynorsk står med MC-jakke og skjeggstubber og risser ukvemsord inn i murpussen med tolleknivene sine.

Jeg vil ikke påstå at Blodsmak er de eneste som har æren for det.

Nei, vi må til politikken. En dag for omtrent fem år siden. 1. september 2013, i forbindelse med valgkampen gikk nemlig en av Frps stortingskandidater, Hege Jensen, ut med påstanden om at «Nynorsk fører til kriminalitet».

Da var det som om alle rebeller, bråkmakere, rabagaster, alle som av en eller annen grunn befinner seg utenfor samfunnets konforme rammer spisset ørene og nikket unisont. For ja.

Nynorsk ER forbryternes språk. Du finner stort sett lovløse tilstander i fylkeskommuner med nynorsk som offisiell målform. 

Du kan ikke gå tre skritt i norske fengsel før du støter på forherdede kriminelle som mottar all statlig kommunikasjon på nynorsk.

Pål Enger og David Toska? Mer nynorske enn både Halldis Moren og Faren Vesaas.

Nå skal det sies at avisa Framtida.no dagen etter Hege Jensens famøse uttalelse, kunne dementere påstanden.

Bare 6,5 prosent av alle lovbrudd blir begått i nynorskkommuner.

Men nynorsk føles innimellom som noe som straffeforfølges. Både av dem som hater nynorsk – og ikke minst den gamle skolen nynorskbrukere.

Det er kriminelt hvor lite man gjør for å gjøre nynorsken mer moderne. Altså, det ligger jo i selve navnet NY-norsk. Men nei.

Det er innen nynorsken man finner den mest bakstreverske og akterutseilte språkrøkta.

Hva med litt takhøyde? Hvordan skal man få folk til å begeistre seg for noe som er så proppfullt av regler, uten noen rom for fornyelse og modernisering?

Hvordan skal man få noen til å nyte språket, uten å måtte kunne hele kjemien bak? Det går faktisk an å drikke vin uten å kjenne til begreper som fermentering, tanniner og Botrytis Cinerea. Jeg kjører bil, men kan ikke bæret om forgassere.

Rappere og rockemusikere som formidler tekster på bokmål slipper unna med sammenblandinger, nyskapninger og anglifiserte lånord. De vrir og vrenger på grammatikken som en treåring med en klump plastilin og blir hedret for å tilføre nytt blod til språket.

Nynorskpolitiet rynker på sine elitistiske neser og sabler ned grammatikken. Så lurer de på hvorfor folk ikke bruker nynorsk?

Som relativt fersk nynorskbruker savner jeg bifall for å prøve. Selv om det ikke alltid blir rett, bør ikke det første man hører være «Det er ikkje lov å seie …». Hva med å gi litt blaffen? Være litt forbryterske? Litt mer rocka?

Dersom man tør å løsne litt på slipset, senke skuldrene, slå ut håret, vil man få flere til å innse det faktum at nynorsk ikke bare er Ivar Aasen, men faktisk helt Ivar AWESOME!

Artikkeltags