- Sorg er kjærlighet til det vi har mistet

Inger Marie Spange håper at boken hennes kan bidra til at folk blir flinkere til å snakke med medmennesker som er oppe i eller har vært i livskriser.

Inger Marie Spange håper at boken hennes kan bidra til at folk blir flinkere til å snakke med medmennesker som er oppe i eller har vært i livskriser.

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Høsten 2005 druknet Rikard (18 måneder) i Vansjø. Tvillingbroren Filip overlevde mirakuløst. Nå gir guttenes mor ut bok for å gi sorgen et ansikt.

DEL

- Å være menneske innebærer at vi må møte døden på et tidspunkt i livet. Det burde ikke være så vanskelig å snakke om. Likevel trekker mange seg unna folk som står oppe i sorg og livskriser. Det er derfor jeg skriver. Jeg vil gi sorgen et ansikt, gjøre dette mindre skummelt ved å fortelle om hvordan det var for meg, sier Inger Marie Spange.

«Den hvite vinden»

Folk koser seg ubekymret over ølglass og kaffekopper i sensommersolen i Møllebyen i går ettermiddag.
Undertegnede kommer derimot med tårer i øynene etter å ha lest og bladd meg gjennom den 300 sider lange boken «Den hvite vinden».
Å få følge en mor og en familie fra de en helt vanlig morgen sliter seg opp av varme, gode senger på Krapfoss, gjør unna morgenstellet, får i seg frokost, kjører av sted til barnehage, dagmamma og jobb - og å få høre telefonen fra politiet noen få timer senere, bli med ned til tragedien i vannkanten og ende opp på Rikshospitalet med en livsbejaende pjokk på halvannet år erklært død og tvillingbroren kjempende for livet i respirator er sterkt. Veldig sterkt.

Orkanen.

- Mitt budskap er at livet går videre. Vi har styrken i oss, sier Inger Marie.
Det føltes ikke slik da hun sto midt oppe i det for snart fire år siden. I ni dager lå Filip på intensiven og svevde mellom liv og død. I forhold til de medisinske verdiene han hadde da han ble fløyet inn med luftambulanse, skulle han ikke levd.
Inger Marie følte det som om verden raste sammen. Hun følte at hun hadde like lite kontroll som da hun var i Jotunheimen en romjul tidlig i 1990-årene og havnet i en orkan. I Jotunheimen kastet hun seg ned for ikke å bli tatt av vinden, men ble likevel løftet og blåst 10 meter av sted. Helt til kanten av et stup.
På Rikshospitalet knappe 15 år senere følte hun seg påny i den hvite vinden.

Overlevelsesstrategi

Det var der, på sykehuset, hun og ektemannen Frode bestemte seg: Bestemte seg for å fokusere alt på Filip og å få ham tilbake i livet. Bestemte seg for kjempe sammen. For Filip, for datteren Maia på fem - og for hverandre.
- Heldigvis har vi alltid snakket godt sammen. Og dette ble vår overlevelsesstrategi, sier Inger Marie.
De tok minutt for minutt, time for time, dag for dag - og gledet seg sammen over hvert ørlille fremskritt vesle Filip gjorde.

Latter, tårer og slit

Rikard var ugjenkallelig borte. Men Filip overlevde. Og da familien kom hjem etter 17 uvirkelige dager på sykehuset, bestemte de voksne at det er lov til å le og lov til å gå i bånn og gråte. Det er lov til å se på tv og det er lov til å ta seg et glass vin. Det er lov for hver og én å føle det en føler.
- Vi var ikke nødt til å endre hele livsførselen vår, selv om vi hadde vært gjennom en livsendrende historie, sier Inger Marie.

Smerte

I bunnen lå det samtidig en aksept mellom ektefellene om at det ville bli slitsomt og tungt. Men at de bare måtte klare det - på godt og vondt.
- Sorgen er som en bølge. I begynnelsen var det som en tsunami. Jeg ble slått i bakken. Jeg hadde fysisk vondt og psykisk vondt og klarte ikke å gå opp en trapp. Det var som å bli kjørt over en bulldoser eller ti. Etter hvert ble bølgene roligere. Senere gikk de over til dovne plask. Livet flater seg ut, men du er nødt til å gi det tid, sier Inger Marie.

Skrivekurs

Hun begynte på skrivekunstkurs i Møllebyen den senhøsten.
Hun begynte å skrive om livet med mannen og barna. Hun fortsatte med å skrive ned ordentlig hva som hadde skjedde i dagene etter ulykken - midt oppe i det hele hadde hun bare notert stikkord i en liten notisblokk. Til sist var hun klar for å skrive om den ulykksalige dagen.
22. september 2005.

Gode liv

Hun sendte inn manus til Aschehoug Forlag i mars, og i mai fikk hun beskjed om at boken var antatt. Siden har hun fått antatt en krimbok og er allerede i gang med en krimoppfølger.
- Jeg føler meg privilegert. Det er vanskelig å si hva fremtiden bringer, men jeg ser for meg et godt liv. Maia og Filip klarer seg godt. Ulykken satte Filip ett år tilbake i utvikling, men han har siden fulgt normale kurver. Jeg ser for meg at barna får gode liv. Og selv ønsker jeg å leve med Frode til jeg blir gammel.

Dagmammaen

Tvillingene var hos dagmammaen sin ved Hanan da de kom seg ned til og ut i Vansjø.
«...drømmejobben endte i et mareritt. (...) Å være den som har ansvaret for en sånn tragedie er ubeskrivelig vondt og vil alltid være det», skriver dagmammaen i en kommentar helt til slutt i boken.
- Det som hendte er vanskelig for henne og det er vanskelig for meg. Men man må akseptere at vi alle bare er mennesker. At vi alle gjør feil hver eneste dag. Hvor mange snakker ikke i mobilen uten handsfree mens de er ute i trafikken? Og små feil gir noen ganger uopprettelige konsekvenser, sier Inger Marie..

Bilde av Rikard fremme

Hun ønsket ikke å bli fotografert ved ulykkesstedet, ved Rikards grav eller hjemme.
- Vi har et bilde av Rikard hengende fremme. Vi skammer oss ikke over å ha mistet en sønn. Og vi snakker åpent om ulykken om vi blir spurt, forteller Inger Marie Spange.
Snaue fire år etter ulykken er noen perioder fortsatt tøffere enn andre
- Når jeg tenker på Rikard, tenker på hvor glad jeg er i ham. Jeg tenker på ham med kjærlighet, ikke på at jeg ikke får oppleve at han vokser opp. Og savnet til Rikard vil alltid være der. Sorg er kjærlighet til det vi har mistet.

Artikkeltags