Ett av de mest forekommende temaene som kommer inn til Tomtefesterforbundet, er knyttet til landbruksunntaket. Dette unntaket gir som kjent bortfester rett til å nekte innløsning av tomta, under henvisning til tomtefestelovens § 34. De nærmere betingelsene for å kunne nekte innløsning, er angitt i §4 i forskriftene til loven.

Landbruksunntaket ble innført allerede i den første tomtefesteloven i 1976. Siden er betingelsene i lov og forskrifter revidert en rekke ganger, senest i 2005. Justisdepartementet uttalte i den anledning at revisjonen vil «gjere at ein relativt liten del av landbrukseigedomane ikkje vil kunne påberope landbruksunntaket».

Det er dog en forutsetning at det drives næringsvirksomhet på landbrukseiendommen. Og nettopp her er et av kjernepunktene i de konfliktene som ofte oppstår i kjølvannet av landbruksunntaket. Gjennom generasjonsskifter, har den eldre generasjonen grunneiere blitt skiftet ut med yngre, ofte med andre holdninger til verdien av eiendom. Samtidig nedlegges flere landbrukseiendommer i praksis, men «holdes i live» for å opprettholde status som landbrukseiendom. Forskriften er, som det indirekte fremgår av utsagnet fra Justisdepartementet, svært fleksibelt. Det skal godt gjøres ikke å kunne tilpasse landbruksdriften til dette.

I merknadene fra flertallet i Justiskomiteen under lovbehandlingen i 1975, ble det uttalt at man med vilkårene for å kunne påberope seg landbruksunntaket ville «unngå at det etableres en bortfesterstand med bortleie av grunn som hovednæringsvei uten at det samtidig foregår en effektiv og rasjonell drift av selve bruket». Det er dessverre akkurat det som har skjedd i svært mange tilfeller. I Moss, Fredrikstad og Hvaler området finnes flere eksempler. Mange gårder «drives» i dag av eiere som er langt unna å ha gårdsdrift som næring. I mange av de sakene vi Tomtefesterforbundet får inn til oss, er driftsinntektene ofte svært beskjedne. Og det er overhode ingen tvil om av hovedinntekten til bortfester kommer fra helt andre kilder. Hva er så da motivet for å hindre at de festerne som har hytteeiendommer på disse landbrukseiendommene nektes å kunne innløse tomtene sine eller lovens vilkår og derfor i betydelig grad måtte forbli leilendinger og være fratatt en rettighet til innløsning som øvrige festere har?

Vi erfarer at mange småbruk har svært mange festetomter og festeinntekten overstiger mange ganger inntekten fra landbruksdriften. Da preges driften mer av eiendomsforvaltning enn landbruk. Det er, som tidligere kommentert, rimelig enkelt å tilpasse seg de forskriftene som ligger til grunn for landbruksunntaket hvis man er bevisst på hvordan dette skal gjøres. Reglene synes ikke å være utformet for reelle landbrukseiendommer som driftes på en rimelig måte, men åpner opp for «hobbybruk» som kun drives for festeinntektenes skyld. Dette gir også muligheter til å tilby innløsning av festetomter på helt andre vilkår enn de som fastsettes i loven. I praksis risikerer du å ha betalt festeavgift i 50-99 år og samtidig måtte kjøpe tomta di på nytt til full pris! Det er både urimelig og urettferdig overfor disse festerne som på denne måten bevist blir fratatt rettigheter som andre festere har. Senest sommeren 2021 nedstemte Stortinget et representantforslag fra AP om å avvikle tomtefesteloven selv om flere politikere erkjente at loven hadde mange uheldige sider.

I en artikkel 25. august 2017 skrev Knut Storberget, den gang Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsperson og Lene Vågslid (Ap), den gang medlem av Justiskomiteen:

« På tide å avskaffe siste overlevning fra husmannsvesenet

Arbeiderpartiet mener tomtefesteloven tilhører ei annen tid, der mange var husmenn og jobbet for en storbonde. Mange sto med lua i handa og eide ikke jorda de bodde på. I dag må det finnes bedre og mer rettferdige måter å løse dette på. Folks trygghet for hus og hjem bør være et politisk ansvar - og ikke advokatmat i rettssalene.»

Lite tyder på at vi kommer dit med det første! Landbruksunntaket vil fortsatt skape konflikter og ikke minst ubehageligheter for mange festere så lenge de diskriminerende innløsningsunntakene finnes i loven.