Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Moss avis 09.02 skriver to av Høyres frontfigurer, Tage Pettersen og Ingjerd Schou, mye bra med tittelen «Mestring og læringsglede for alle». Her peker de på sentrale og viktige områder som Høyre vil sette fokus på. For undertegnende er det ikke vanskelig å slutte seg til disse fagre mål og bruken av flotte ord.
Når jeg likevel reagerer på artikkelen er det ene og alene av at disse to skribentene ikke berører hovedproblemet, slik jeg ser og opplever det, i dagens skole. Stikkordet for meg blir ordet Mobbing. I undersøkelser kan vi se at mobbeproblemastikken i dagens skoler hverken opphører eller blir bedre. Den øker derimot (j.fr tidligere oppslag i Moss avis om elever ved skoler i Våler og undersøkelser i Mosseskolen).
Det er fint å sette fokus på mestring og læringsglede, men hvordan få dette til når eleven kanskje ikke vil gå på skolen eller mistrives totalt?
Det blir for meg altfor omfattende å gå inn i og skissere alle typer mobbing elever i dag utsettes for. Stikkord som utestenging, verbale og fysiske overgrep holder for meg.
Trygghet er grunnlaget for all læring og mestringsfølelse. Fra voksenlivet kjenner vi godt til på hvordan vi reagerer på kjeft. En fotballspiller blir sjeldent bedre av å ha en trener som kjefter. Derfor mener jeg at grunnlaget for en elev for å kunne lære er å være trygg i kjente omgivelser. Det at medelever sender hverandre stygge blikk eller at en opplever tisking og hvisking bak ens rygg fører neppe til en større konsentrasjon om faget en skal lære. Utestenging i friminuttet fører neppe med seg en glede å ta med inn i klasserommet. Derfor mener jeg Pettersen og Schou svikter og omgår sentrale punkt i sin omtale av å skape «Mestring og glede for alle».
Vi har i mange år hatt fokus på mobbing, og det er utviklet en rekke programmer og verktøy til hjelp for skolene. Mange skoler lykkes også, men hovedproblemet ligger der fortsatt. Altfor mange elever utsettes daglig for mobbing. Vi har nullvisjoner for antall drepte i trafikken. Derfor savner jeg Pettersen og Schou sine betraktninger, bekymringer og nullvisjon for mobbing.
Videre savner jeg klare sanksjonsmuligheter overfor mobberne. Samtaler og oppfølging er vel og bra og viktig. Ingenting skal være uutprøvd. Men, hva hvis dette ikke hjelper/nytter? Skal mobberne få lov til å fortsette uten at dette får konsekvenser?
Videre må vi heller ikke gå i fella med kun å sette skylda/ha fokus på skolen. Mobbing foregår på mange plan i samfunnet. Skoleeleven vil møte mye av det samme på fritida. Så da blir neste utfordring. Hva med foreldrene og deres rolle? Her tror jeg vi har en enda lengre vei å gå. Mange foreldre hverken kan eller vil se problemet. Enten fordi de ikke opplever at deres barn er utsatt for mobbing, eller snakker om det. Eller er det fordi foreldre mener at dette er noe «som bare er»? Dermed må barn bare innse at slik er verden, og så lukker vi øynene for det. Det er vanskelig, men vi bør ihvertfall tørre å snakke med hverandre om det.
Nå er jeg smertelig klar over at de fleste saker har to sider. Grensen for hva som er mobbing,vil kunne være noe uklar selv om definisjonene av mobbing, er rimelig tydelige. Hvem som startet hva? Hvor går grensen for det man vil kunne kalle krenkende adferd (mer enganstilfelle) og gjentatte handlinger.
Likefullt er jeg av den formening at alle elever bør vite, klart og tydelig, hva som vil kunne skje, dersom mobbing foregår.
Forleden hørte jeg en interessant analyse over hva som får en kriminell til å fortsette sine handlinger. Opplevelsen av å lykkes ble trukket frem som en forklarende faktor.
Derfor spør jeg meg selv. Er det dette som driver mobberne videre? At de føler at de lykkes ved å «herje» med andre? Uten at det får konsekvenser.
Det er slike betraktninger jeg savner hos Pettersen og Schou. Fagre ord og målsettinger har vi mange av, men mobbeproblematikken klarer vi fortsatt ikke å løse.
Før vi har fått til klare forbedringer, tror jeg vi må innse at å skape lærings- og mestringsglede hos mange av våre barn handler om noe langt mer en det Pettersen og Sachou noe ensidig fokuserer på.