Leksefri skole- er det veien til god læring?

Kunnskap: – Istedenfor å vurdere fjerning av lekser, bør man heller fokusere på hvordan skolen kan tilrettelegge for økt leksebevissthet hos lærere, og utvikle kompetansen i bruk av digitale læringsverktøy, skriver Lars Kristian Furuheim.

Kunnskap: – Istedenfor å vurdere fjerning av lekser, bør man heller fokusere på hvordan skolen kan tilrettelegge for økt leksebevissthet hos lærere, og utvikle kompetansen i bruk av digitale læringsverktøy, skriver Lars Kristian Furuheim. Foto:

Av
DEL

KRONIKK

Det pågår en debatt i disse dager om innføring av leksefrie ordninger i norsk skole, og flere skoler deltar nå i prøveprosjekter med leksefrie ordninger rundt om i landet vårt. Argumenter som nevnes er blant annet frigjøring av tid på skolen, som ellers ville bli satt av til leksesjekk, mer fritid og at leksefrihet i seg selv skaper motivasjon for læring.

En viktig inspirator for dem som argumenterer for leksefrie skoler er sosionom og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Kjersti Lien Holte, som i kraft av å være leder for «Ekspertgruppen for sosial ulikhet» har utgitt en forskningsrapport og flere avisartikler, der hun argumenterer for leksefrie skoler. Noen av hennes argumenter er at lekser forårsaker stress, virker demotiverende for læring, fører til økte sosiale ulikheter og at lekser truer livskvaliteten til barn.

Med så kraftige ordlegginger er det viktig å påpeke at hennes fagartikkel baserer seg i høy grad på resultater fra publikasjonen «Visible Learning», utgitt i 2009 av «guruen av alle skoleforskere», John Hattie. Denne rapporten har fått en del kritikk for å ha brukt svært mange såkalte metaanalyser i sin forskning, fra studier uten kontrollgrupper. I tillegg pekes det på at mange av metaanalysene han har inkludert, ikke dreier seg om å undersøke effekten av et tiltak. Forskere flest vet at uten kontrollgrupper, kan man ikke konkludere om et tiltak fungerer eller ikke. Likevel konkluderer Hattie, og Kjersti Lien Holte, med at lekser har «ingen læringseffekt».

Etter mitt syn baserer kravene om leksefrie skoler seg mye på antakelser og følelser. En underskriftskampanje ble overlevert Kunnskapsdepartementet i juni 2018, som inneholdt argumenter som at lekser fører til mye mas og fortvilelse hjemme, at barn blir frustrert og lei av skolearbeid, og at dette etter hvert blir demotiverende for læring. De aller fleste har følt på dette selv gjennom skolegangen, og mange kjenner vel enkelte ganger på dette gjennom arbeidsoppgaver gjennom jobben i voksen alder også?

I USA i siste halvdel av 1940-årene, valgte landets utdanningsdepartement å endre læringen fra å være instrumentell repetisjon, til å la elevene jobbe med problemløsningsoppgaver, og lekser ble derfor mindre vektlagt som et læringsverktøy.

Dette endret seg på midten av 50-tallet, da Sovjetunionen skjøt opp satellitten Sputnik, og det amerikanske samfunnet bekymret seg for elevenes manglende arbeidskapasitet og mente elevene ble dårligere stilt til å tilegne seg kunnskap om kompleks teknologi – som de politiske lederne på den tiden mente var avgjørende for å vinne våpenkappløpet mellom stormaktene. Lekser ble sett på som et verktøy som ga elevene mer effektiv læring, og som utviklet elevenes kognitive læringsevne.

I slutten av 60-årene ble myndighetene og foreldre bekymret over at lekser bidro til manglende sosial utvikling, mindre utendørsaktiviteter og gjorde elevene mindre kreative – og lekser ble igjen fjernet fra skolehverdagen for mange barn. Dette ble nok en gang reversert i starten av 1980-årene, da rapporten «Nation at risk» konkluderte med at lekser var et viktig tiltak for å hindre utviklingen av en «økende middelmådighet» i amerikansk utdanning. Vektleggingen av lekser som et læringsverktøy fortsatte inn i 90-årene, i takt med stadig økende inntakskrav fra statlige universiteter. Det samme tiåret endte med krav om leksefri skolehverdag, fra foreldre som uttrykte bekymring for barnas økende stress og prestasjonsangst.

Leksefri skole er altså ingen ny og revolusjonerende tanke, men vi ser at dette er noe som har gått i syklus gjennom flere år i det amerikanske utdanningssystemet. I Norge er det lite forskning som baserer seg på undersøkelser om leksefrie skoler, annet enn fagartikkelen fra Kjersti Lien Holte, men man kan finne mye forskning om dette temaet fra både det britiske og det amerikanske skolesystemet. Med litt rask «googling» kommer det fram en artikkel av Natalie Wrexler, en høyt anerkjent journalist for magasinet Forbes, som har trukket motsatt konklusjon av Holte. Ifølge Wrexler fører innføring av leksefri skole til økte sosiale ulikheter. Hun begrunner dette med at elever fra «underprivilegerte hjem» har mye større behov for å få en «boost» av hva gode lekser kan gi av læring, fordi de har mindre mulighet til å tilegne seg læring på andre måter hjemme, sammenlignet med barn fra «ressurssterke hjem». Hun mener at lekser kan være et nyttig verktøy for elevenes kognitive utvikling, så lenge læreren gir elevene gode og effektive lekser, og følger opp med konsekvenser ved manglende leksegjøring.

Digitale læringsverktøy som Campus-kurs, Salaby, MS Onenote, Smart Øving og Showbie er noen eksempler på arenaer som gir læreren muligheter til å gi tilpassede og gode lekser, gjør det mer effektivt og tidsbesparende med tanke på leksesjekk og lar læreren på en enklere måte gi gode vurderinger og tilbakemeldinger på elevarbeidet. Digitale læringsverktøy virker også mer motiverende for barn, sammenlignet med mer tradisjonelle lekser, mange av oppgavene som elevene gjennomfører gir automatiske tilbakemeldinger på om elevene har mestret oppgavene – som igjen kan bidra til å trigge den indre motivasjonen for læring. Dette vil igjen la elevene opparbeide gode rutiner for individuelle studier og legge mer til rette for øving på studieteknikker. Wrexler påpeker at elever som ikke har fått trening og opparbeidet gode studieteknikker gjennom grunnskoleopplæringen, vil ha et solid handikap når de skal videre i utdanning på høgskole- eller universitetsnivå.

Det er ikke utenkelig at foreldre med høye akademiske ambisjoner for sine barn, vil lage et eget opplegg og en plan for hjemmearbeid for sitt barn, og dermed vil forutsetningene for læring bli ulik, sammenlignet med hjem som ikke legger opp til øving hjemme. Blir ikke leksefri ordning da bare å skyve ansvaret for øving hjemme, over på foreldrene?

Pam Sammons, ved Universitetet i Oxford, ledet et forskningsprosjekt med studier av 3000 elever i en periode på 15 år. Hun konkluderer, i en artikkel i The Guardian 29. mars 2012, med at enhver tid brukt på leksearbeid, gir en positiv effekt på læring. Ifølge Sammons vil leksearbeid, i to timer eller mer, gi økte resultater i matematikk, naturfag og morsmål (norsk).

Det amerikanske instituttet for skoleforskning i USA, «State University», nevner en rekke positive effekter ved lekser, som at det driller elevene på gode studieteknikker, lærer elevene at tilegning av kunnskap også skjer utenfor klasserommet, bygger opp elevenes evne til å jobbe selvstendig og bidrar til ansvarliggjøring av eget arbeid, blant annet.

Istedenfor å vurdere fjerning av lekser, bør man heller fokusere på hvordan skolen kan tilrettelegge for økt leksebevissthet hos lærere, og utvikle kompetansen i bruk av digitale læringsverktøy. Å fjerne muligheten for lærere til å gi elevene individuelt tilpassede, varierte og lærerike hjemmeoppgaver, ved å innføre leksefrie ordninger, vil begrense lærernes mulighet til å følge opp og tilpasse læringen til hver enkelt elev, fordi alt må læres innenfor skoledagen. Dette blir derfor etter mitt syn et eksperiment med svært høy risiko på vegne av våre fremtidige studenter. I det minste bør en slik beslutning tas på grunnlag av andre argumenter, enn å gi elevene økt fritid og mindre stress i hverdagen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags