Dette ble hevdet i en artikkel i Moss Avis den 24.2. Mossefossens Venner har i sin høringsuttalelse til pågående sak om endring av manøvreringsreglementet hevdet det samme(1-1,5 meter). Angivelig skal 4000 mål blitt mulig å dyrke som følge av denne påståtte senkingen. 4000 mål er det samme som 4 kvadratkilometer. Hele Vansjø er regnet for å ha et vannspeil på 36 kvadratkilometer. Det er med andre ord store endringer i landskapet og en dramatisk flytting av strandlinjen i lave og flomutsatte områder  om dette medfører riktighet. Det ville også hatt en enorm påvirkning på næringsgrunnlaget til en lang rekke gårder vassdraget rundt. Undertegnede har ingen tro på at dette er korrekte historiske beskrivelser.  En slik dramatisk vannstandsendring ville satt langt tydeligere spor etter seg i lokalhistorien om det var en realitet.

LES OGSÅ: Mener vannstanden må ned i Vansjø før å redusere flomskader

LES OGSÅ: Vansjø, bønder og båter

Interessekonflikter

Vansjø-vannet og vannkraften har siden 1400-tallet vært et viktig grunnlag for næring og vekst. Fra naturens side er vassdraget lett å demme opp, men det er samtidig  vanskelig å kontrollere flomsituasjonene.  Interessekonfliktene rundt  Vansjøvannet er derfor antagelig  like gamle som de første demningene til oppgangssagene på 1400-tallet. På siste halvdel av 1800 tallet skjedde det betydelige  fysiske inngrep i elva. Det er veldig godt oppsummert og beskrevet  av Torodd Hauger i Vansjøboka. Videre kan man finne spennende artikler om dette skrevet av  Carl Johan Thorsen og Arild Johnsen på Moss Historielags hjemmeside.  Ingen av disse 3 herrer  konkluderer med at Vansjø er senket med 1-1,5 meter på 1800-tallet etter hva jeg kan forstå. 

LES OGSÅ: Frykter for Vansjø som oase for rekreasjon

Ikke vellykket

Thorsen skriver at det i årene 1866 til 1868 ble foretatt en regulering som var ment å innvinne 5000 dekar dyrkningsjord. Dette arealtallet må ha vært mer som en drøm eller et tall som ble satt for å lokke frem en statlig finansiering. (En statlig finansieringsordning var etablert  i  1848). Resultatet var ikke vellykket og grunneierinteresse som stod bak reguleringen, fikk ikke de resultater man hadde håpet.  Som kjent er det mange terskler både i elva og videre ned mot  utløpet. Det blir mange angrepspunkter for å lykkes med en senking. Det dårlige  resultatet er derfor  ikke overraskende.  Noen særlig påvirkning  i retning av lavere vannstand ble det altså ikke. Men man fikk en mulighet til å holde vann tilbake. En reguleringsdam ble plassert på Krapfoss, og det første manøvreringsreglementet ble laget. Det het da ”Damvokterinstruks”.  Høyeste regulerte vannstand (HRV) ble satt til 2,98. Det er den samme HRV som fortsatt gjelder i dag. ( Det hadde vel vært naturlig å endre HRV om man lyktes med en  kraftig senking på et seinere tidspunkt.) 

LES OGSÅ: Grunneier beklager at DNT Vansjø følte seg presset (MA+)

LES OGSÅ: – Grunneier presser DNT Vansjø til taushet (MA+)

Mer farbar

Nye forsøk på å temme vassdraget startet  i 1881og forsatte noen  år fremover. Denne gangen var det industrien som stod for finansieringen.  Moss kommune ble regulant. Målet var å få elva mer farbar som ferdselsåre for båter og tømmer.  Ny nåledam ble etablert oppstrøms Sponvika. Oppstarten av  Peterson kommer i disse årene. Det betyr at det ikke lenger bare er sagtømmer som skulle fløtes.  Nå kommer furu-massevirke i tillegg. Massevirke av furu er  vanskeligere å fløte enn sagtømmer av gran og furu. Det synker lettere og smyger seg lettere under lensa. Det er nok noe av grunnen til man i disse årene starter med å ”soppe” virket  i flåter eller bunter.  Det var selvfølgelig også arbeidskrevende å åpne ringlensa og slippe tømmeret løs som enkeltstokker for å komme igjennom Sunda og Mosseelva.  Jeg tror mye av arbeidene gikk på breddeutvidelser for å komme frem med tømmerflåtene (soppene). Man jobbet sikkert også med å få terskler  og skjær lavere i tillegg. At man  lyktes så godt  med dette arbeidet at man både oppnådde den forbedring av fremkommelighet man ønsket og i tillegg  kunne gi en gavepakke til bøndene i  form av en  1,5 meters senking, virker mer enn  usannsynlig.  Har mer tro på at industrien valgte å sørge for å skaffe seg den  fremkommelighet den trengte  innenfor rammene av eksisterende manøvreringsreglement.  Det var mange ulike produksjonsbedrifter som  var avhengig av vannet (mølle, sagbruk, kraftturbiner, mm).  At man ga fra seg så mye prosessvann i form av en senking, tror  jeg ikke grunneierinteressene var sterke nok til å presse frem. Videre var skogeierne egentlig selv avhenging at tømmeret kom fram og at treforbrukende industri fikk nok vann til å kunne utnytte råstoffet.

Historiske kart

Ser man på historiske kart er min vurdering at det finnes lite som tyder på  at det har skjedd store endringer av middelvannstanden i innsjøen.  På Moss historielags hjemmeside finnes  flere interessante kart, blant annet et  som  er kalt ”Vassbygda 1776”.  Selv om dette kartet er et  håndtegnet kroki med mye skjevheter og ting litt ut av proporsjon, så har det med detaljer som  ikke burde finnes i kartet om vannstanden var mye høyere. Man kan for eksempel se at de små skjærene syd i Vannemfjorden er inntegnet (Sildeskjærene nord for Sildeholmene). Har du Vansjøboka i bokhylla,  kan du se mer av det  samme kartet trykket på omslagssidene. Omrisset av Dillingøya er forbausende likt nå-situasjonen.  Dyrkamarka på Dillingøya ligger lavt. Flere steder på  øya ville omrisset blitt helt annerledes om vannstanden på slutten av  1700-tallet hadde vært så mye høyere. Området ved Havna (der Gapahuken står) burde sett annerledes ut, og det burde vært tegnet inn en kraftig kile inn syd for  Dillingøy gård. Der står vannet langt inn på innmarka  ved flom i dag. 

Landmåling

På  Statens Kartverk sin hjemmeside er det lagt ut en kartserie fra 1822 som er overraskende god og detaljrik. På det tidspunktet har nok landmåling begynt å bli et fag fordi kartet begynner og bli målestokkriktig og har rutenett slik vi kjenner  fra dagens kart.  Strandlinja i dette kartet er om ikke identisk med dagens, så i hvert fall tett på. Ser man på  Sperrebotnbukta finner man at veien til  Veker og Dillingøy krysser bekken på nøyaktig samme sted som i dag. Avstanden fra brua og til Vansjø er  lik.  Dette område er meget flatt og flomutsatt.  Det ville ikke vært tørt land mellom veien og Vansjø om påståtte vannhøyder var riktig. Her er ligger  referansepunktene i  terrenget så tett at kartkonstruktøren  ikke kan bomme. Tenker da på veien, steinbroen(hvor steinfundamentet antagelig er det samme i dag),  fjellet (Bergeren),  gårdbebyggelsen og selve sjøen. Veien ble for øvrig hevet på syttitallet fordi den for ofte ble oversvømt ved flom. I 2000 flommen var selv den  opphøyde veien for lav, og var kun kjørbar med traktor.  Flommen den gang kulminerte på  4,38 lokalhøyde, som man kan si er drøyt 2 meter over en normal sommervannstand. ”Senkningsteorien” stemmer med andre ord dårlig med terrenget.

Ser man på utløpet av Gashusbekken og  Kjesebotn- bekken er strandlinjen rundt tegnet tilnærmet likt i dagens kart og kartet fra 1822. Ved  en  1-meters flom  er store arealer  på tosider av begge disse bekkene  oversvømt.  Det burde  vært tegnet inn store, betydelige bukter i kartet på disse to stedene. 

Sannhetsvitne

 Har man liten tiltro til historiske kart som sannhetsvitne får man gå til naturen å bruke historiske spor.   Her er et par eksempler.  Det er sikkert ikke  vanskelig å finne  flere indikasjoner.  Nesafossen i Svinna er det siste lille stryket  før elva møter Vansjø. Når vannet flater ut under det lille stryket er du på Vansjøs høyde. Fallhøyden er ikke stort mer enn et par meter.  Her var det mølledrift lenge før tiden med inngrep i Mosseelva. Har vondt for å tro at det var et grunnlag for  mølledrift i denne beskjedne fossen om  vannspeilet i Vansjø var 1,5 meter høyere.   Tollenga i Våler har jorder som ble problematisk å drive i de årene med forsøk med forhøyet sommervannstand til 2,7m (2005-2007).  Det bodde folk på Tollenga på 1700-tallet. Om vannstanden den gang var 1,5 meter høyere  ville gården neppe ha blitt ryddet.

Det er nok sikkert riktig at elvearbeidene på slutten av 1800-tallet ga en mulighet til å la Vansjø gå ned med noen desimeter om man hadde villet. Men både kart og terreng tyder på at denne muligheten ikke har blitt benyttet. Interessekonfliktene har nok presset frem en damluke-politikk  nokså nær  status quo. Har faktisk mer tro på en heving enn senking utfra ulike interessegruppers  påvirkningskraft og beslutningsmyndighet. Etter 1983-reglementet så dagens lys har det i hvert fall blitt mer vann sommerstid.  Folk som har levd en stund bekrefter det fort om du spør!