Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette ble hevdet i en artikkel i Moss Avis den 24.2. Mossefossens Venner har i sin høringsuttalelse til pågående sak om endring av manøvreringsreglementet hevdet det samme(1-1,5 meter). Angivelig skal 4000 mål blitt mulig å dyrke som følge av denne påståtte senkingen. 4000 mål er det samme som 4 kvadratkilometer. Hele Vansjø er regnet for å ha et vannspeil på 36 kvadratkilometer. Det er med andre ord store endringer i landskapet og en dramatisk flytting av strandlinjen i lave og flomutsatte områder om dette medfører riktighet. Det ville også hatt en enorm påvirkning på næringsgrunnlaget til en lang rekke gårder vassdraget rundt. Undertegnede har ingen tro på at dette er korrekte historiske beskrivelser. En slik dramatisk vannstandsendring ville satt langt tydeligere spor etter seg i lokalhistorien om det var en realitet.
LES OGSÅ: Mener vannstanden må ned i Vansjø før å redusere flomskader
LES OGSÅ: Vansjø, bønder og båter
Interessekonflikter
Vansjø-vannet og vannkraften har siden 1400-tallet vært et viktig grunnlag for næring og vekst. Fra naturens side er vassdraget lett å demme opp, men det er samtidig vanskelig å kontrollere flomsituasjonene. Interessekonfliktene rundt Vansjøvannet er derfor antagelig like gamle som de første demningene til oppgangssagene på 1400-tallet. På siste halvdel av 1800 tallet skjedde det betydelige fysiske inngrep i elva. Det er veldig godt oppsummert og beskrevet av Torodd Hauger i Vansjøboka. Videre kan man finne spennende artikler om dette skrevet av Carl Johan Thorsen og Arild Johnsen på Moss Historielags hjemmeside. Ingen av disse 3 herrer konkluderer med at Vansjø er senket med 1-1,5 meter på 1800-tallet etter hva jeg kan forstå.
LES OGSÅ: Frykter for Vansjø som oase for rekreasjon
Ikke vellykket
Thorsen skriver at det i årene 1866 til 1868 ble foretatt en regulering som var ment å innvinne 5000 dekar dyrkningsjord. Dette arealtallet må ha vært mer som en drøm eller et tall som ble satt for å lokke frem en statlig finansiering. (En statlig finansieringsordning var etablert i 1848). Resultatet var ikke vellykket og grunneierinteresse som stod bak reguleringen, fikk ikke de resultater man hadde håpet. Som kjent er det mange terskler både i elva og videre ned mot utløpet. Det blir mange angrepspunkter for å lykkes med en senking. Det dårlige resultatet er derfor ikke overraskende. Noen særlig påvirkning i retning av lavere vannstand ble det altså ikke. Men man fikk en mulighet til å holde vann tilbake. En reguleringsdam ble plassert på Krapfoss, og det første manøvreringsreglementet ble laget. Det het da ”Damvokterinstruks”. Høyeste regulerte vannstand (HRV) ble satt til 2,98. Det er den samme HRV som fortsatt gjelder i dag. ( Det hadde vel vært naturlig å endre HRV om man lyktes med en kraftig senking på et seinere tidspunkt.)
LES OGSÅ: Grunneier beklager at DNT Vansjø følte seg presset (MA+)
LES OGSÅ: – Grunneier presser DNT Vansjø til taushet (MA+)
Mer farbar
Nye forsøk på å temme vassdraget startet i 1881og forsatte noen år fremover. Denne gangen var det industrien som stod for finansieringen. Moss kommune ble regulant. Målet var å få elva mer farbar som ferdselsåre for båter og tømmer. Ny nåledam ble etablert oppstrøms Sponvika. Oppstarten av Peterson kommer i disse årene. Det betyr at det ikke lenger bare er sagtømmer som skulle fløtes. Nå kommer furu-massevirke i tillegg. Massevirke av furu er vanskeligere å fløte enn sagtømmer av gran og furu. Det synker lettere og smyger seg lettere under lensa. Det er nok noe av grunnen til man i disse årene starter med å ”soppe” virket i flåter eller bunter. Det var selvfølgelig også arbeidskrevende å åpne ringlensa og slippe tømmeret løs som enkeltstokker for å komme igjennom Sunda og Mosseelva. Jeg tror mye av arbeidene gikk på breddeutvidelser for å komme frem med tømmerflåtene (soppene). Man jobbet sikkert også med å få terskler og skjær lavere i tillegg. At man lyktes så godt med dette arbeidet at man både oppnådde den forbedring av fremkommelighet man ønsket og i tillegg kunne gi en gavepakke til bøndene i form av en 1,5 meters senking, virker mer enn usannsynlig. Har mer tro på at industrien valgte å sørge for å skaffe seg den fremkommelighet den trengte innenfor rammene av eksisterende manøvreringsreglement. Det var mange ulike produksjonsbedrifter som var avhengig av vannet (mølle, sagbruk, kraftturbiner, mm). At man ga fra seg så mye prosessvann i form av en senking, tror jeg ikke grunneierinteressene var sterke nok til å presse frem. Videre var skogeierne egentlig selv avhenging at tømmeret kom fram og at treforbrukende industri fikk nok vann til å kunne utnytte råstoffet.
Historiske kart
Ser man på historiske kart er min vurdering at det finnes lite som tyder på at det har skjedd store endringer av middelvannstanden i innsjøen. På Moss historielags hjemmeside finnes flere interessante kart, blant annet et som er kalt ”Vassbygda 1776”. Selv om dette kartet er et håndtegnet kroki med mye skjevheter og ting litt ut av proporsjon, så har det med detaljer som ikke burde finnes i kartet om vannstanden var mye høyere. Man kan for eksempel se at de små skjærene syd i Vannemfjorden er inntegnet (Sildeskjærene nord for Sildeholmene). Har du Vansjøboka i bokhylla, kan du se mer av det samme kartet trykket på omslagssidene. Omrisset av Dillingøya er forbausende likt nå-situasjonen. Dyrkamarka på Dillingøya ligger lavt. Flere steder på øya ville omrisset blitt helt annerledes om vannstanden på slutten av 1700-tallet hadde vært så mye høyere. Området ved Havna (der Gapahuken står) burde sett annerledes ut, og det burde vært tegnet inn en kraftig kile inn syd for Dillingøy gård. Der står vannet langt inn på innmarka ved flom i dag.
Landmåling
På Statens Kartverk sin hjemmeside er det lagt ut en kartserie fra 1822 som er overraskende god og detaljrik. På det tidspunktet har nok landmåling begynt å bli et fag fordi kartet begynner og bli målestokkriktig og har rutenett slik vi kjenner fra dagens kart. Strandlinja i dette kartet er om ikke identisk med dagens, så i hvert fall tett på. Ser man på Sperrebotnbukta finner man at veien til Veker og Dillingøy krysser bekken på nøyaktig samme sted som i dag. Avstanden fra brua og til Vansjø er lik. Dette område er meget flatt og flomutsatt. Det ville ikke vært tørt land mellom veien og Vansjø om påståtte vannhøyder var riktig. Her er ligger referansepunktene i terrenget så tett at kartkonstruktøren ikke kan bomme. Tenker da på veien, steinbroen(hvor steinfundamentet antagelig er det samme i dag), fjellet (Bergeren), gårdbebyggelsen og selve sjøen. Veien ble for øvrig hevet på syttitallet fordi den for ofte ble oversvømt ved flom. I 2000 flommen var selv den opphøyde veien for lav, og var kun kjørbar med traktor. Flommen den gang kulminerte på 4,38 lokalhøyde, som man kan si er drøyt 2 meter over en normal sommervannstand. ”Senkningsteorien” stemmer med andre ord dårlig med terrenget.
Ser man på utløpet av Gashusbekken og Kjesebotn- bekken er strandlinjen rundt tegnet tilnærmet likt i dagens kart og kartet fra 1822. Ved en 1-meters flom er store arealer på tosider av begge disse bekkene oversvømt. Det burde vært tegnet inn store, betydelige bukter i kartet på disse to stedene.
Sannhetsvitne
Har man liten tiltro til historiske kart som sannhetsvitne får man gå til naturen å bruke historiske spor. Her er et par eksempler. Det er sikkert ikke vanskelig å finne flere indikasjoner. Nesafossen i Svinna er det siste lille stryket før elva møter Vansjø. Når vannet flater ut under det lille stryket er du på Vansjøs høyde. Fallhøyden er ikke stort mer enn et par meter. Her var det mølledrift lenge før tiden med inngrep i Mosseelva. Har vondt for å tro at det var et grunnlag for mølledrift i denne beskjedne fossen om vannspeilet i Vansjø var 1,5 meter høyere. Tollenga i Våler har jorder som ble problematisk å drive i de årene med forsøk med forhøyet sommervannstand til 2,7m (2005-2007). Det bodde folk på Tollenga på 1700-tallet. Om vannstanden den gang var 1,5 meter høyere ville gården neppe ha blitt ryddet.
Det er nok sikkert riktig at elvearbeidene på slutten av 1800-tallet ga en mulighet til å la Vansjø gå ned med noen desimeter om man hadde villet. Men både kart og terreng tyder på at denne muligheten ikke har blitt benyttet. Interessekonfliktene har nok presset frem en damluke-politikk nokså nær status quo. Har faktisk mer tro på en heving enn senking utfra ulike interessegruppers påvirkningskraft og beslutningsmyndighet. Etter 1983-reglementet så dagens lys har det i hvert fall blitt mer vann sommerstid. Folk som har levd en stund bekrefter det fort om du spør!