Skiturer til Mossemarka og høyde 101, altså Skihytta, var en favorittgren blant oss gutta på Mosseskauen. Men så var dette også lenge før Ferieklubbens rikholdige vinterferietilbud til unger – som vanligvis er å finne bak en dataskjerm – og hvor en runde med Assassins Creed er det nærmeste de har kommet granskauen og villmarka.

Men vi dro på oss strekkbuksene og den mørkeblå V-genseren akkurat som helten Lars Grini og gutta fra Ready og Lyn. De sto på ski og vinteren og spilte fotball om sommeren. Om gutta fra Ready ble det sagt at de ikke alltid kunne stille fullt lag på banen, men de kunne stille med elleve mann i smoking under banketten.

Vi derimot, snørte på oss beksømstøvlene, smurte skia med blå svix og satte kursen mot Skihytta. Innover marka dukket det opp skilt med løyper om Svartbekk og Ishavet. Disse navnene satt fart i en allerede livlig fantasi og ga grobunn for senere litterære dypdykk i Mikkjel Fønhus sine bøker «Det skrik fra Kverrvilljuvet» og «Slagbjørnen Rugg».

Og så var det selvfølgelig et høydepunkt å komme inn på Skihytta og kapre et bord ved peisen. Sprakende grankubber og nystekte vafler skapte en magisk stemning. Bare lukten av vaffelpressa, som gikk for harde livet, var nok til å få nytt liv i en sliten, liten skiløperkropp.

Men det hjalp med solbærtoddy også. Det var min personlige favoritt drikk under besøkene på Skihytta. Bare så synd at den ville ut igjen nesten med det samme. Det ble mange stopp ved granleggene på veien hjem ...