De spiser av skogene mine

Torgeir Snilsberg.

Torgeir Snilsberg. Foto:

Av
DEL

Mårn duJeg liker å løpe i skogen. Særlig i lettløpt, glissen furuskog, hvor jeg føler at jeg både kan strekke ut mine aldrende bein og attpåtil opprettholde en viss hastighet.

Nå er dessverre Rolf Jakobsens dikt fra 1954, «Landskap med gravemaskiner», igjen aktuelt – og det i et av de flotteste skogspartiene vi har her i distriktet: 2650 dekar, drøye 1,5 x 1,5 kilometer på Gylderåsen i Våler. Der ønsker et enstemmig kommunestyre å legge til rette for datasentre i hyperklassen.

Jeg er bare en observatør her i verden. For skogene er ikke mine. Og ikke legger jeg igjen penger i dem, heller. Så jeg hjertesukker for meg selv og tar meg en løpetur, framfor å stå på barrikadene – mens særegne områder som søndre Røysåsen og Vanemskogen i Moss, Tomåsan i Vestby, Augerødfeltet i Våler og nå også Gylderåsen har måttet og må vike for bolig- og næringsutvikling.

På et eller annet vis klarer sikkert utviklerne av Gylderåsen å ta hensyn til Bernstøtten. Den står på stedet hvor Erik Bern ble skutt av tyske soldater den 21. juli 1944, mens han sendte radiomeldinger for Special Intelligence Service om tysk skipstrafikk i Oslofjorden. Men resten av dette enestående skogspartiet blir nok slukt.

«De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine (...) De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører», skrev Jakobsen.

Vel, jeg får løpe meg ferdig ved gylne Gylder før hele herligheten jevnes med jorden for evig og alltid. Og kanskje invitere til «Gylderåsens minneløp»...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags