Gå til sidens hovedinnhold

Medmenneskelighet selv i krisetider

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ingen tvil om at gitt dagens situasjon med Covid-19 har vi alle et ansvar for å gjøre vårt beste for å begrense og forhindre eventuell smitte, la det være gitt, og det ser ut som norske myndigheter også endelig er på rett spor og tar skikkelige tiltak. Ordet hjemmekontor blir godt kjent for både store og små i en tid fremover.

Men et samfunn behøver uansett fundamentalt medborgere som bryr seg om hverandre. Dessverre hører vi fra tid til annen om de som går/sykler/kjører rett forbi ulykker.

I går kveld da jeg gikk på gaten i Moss observerte jeg på andre siden av veien en ung jente i 20-årene som var kraftig beruset og slet med å trille sykkelen sin opp en bakke, og som sekunder etterpå falt og slo seg - og ble liggende. Samtidig gikk/syklet andre rett forbi uten å sjekke om hun behøvde hjelp. Da jeg kom bort til henne møtte jeg en gråtende jente som hadde tydelige smerter, slet veldig med å komme seg på beina og som rett og slett fortjente hjelp.

Det skal være sagt, ikke alle lar være å hjelpe andre, for mens jeg satt med den unge jenta kom det også andre som spurte om det gikk bra - og det er jo i grunn alt vi behøver - noen som spør om det går bra med oss når vi trenger det.

Kommentarer til denne saken