Det er alltid uvirkelig å få høre at noen man er glad i er død. Derfor bruker vi også så mange omskrivninger. Vi sier i stedet at vi har mistet dem, eller at de er gått bort, eller at de ikke er blant oss lenger. Men sånn er det jo slett ikke! Birger er død, men "mistet ham" har vi ikke gjort, for i tankene til alle oss som var glade i ham vil han fremdeles finnes. Død er du først når ingen lenger husker eller savner deg. Og vi er mange, mange som vil savne Birger. Jeg kan se det skjeggete, gladlynte ansiktet hans bare jeg lukker øynene, og jeg vet at jeg vil ha den smittende latteren hans i ørene så lenge jeg lever. Birger var et av de varmeste, generøse, mest poetiske, romantiske og lekne mennesker jeg vet om. Jeg er stolt over å ha vært hans venn.

I nesten tredve år var han kultursjef i Vestby kommune. Arbeid og interesse for kultur i alle slags former var også hans store lidenskap utenfor kontortid – enten det gjaldt historielaget, Wesselstua, Son kystkultursenter, Vestby prestegård, Lions høstutstillinger, kulturskolen eller hundre andre tiltak. Derfor var det også i hans sjefstid at Vestby virkelig begynte å støtte lag og foreninger, langt rausere enn kommuner flest. "Lag og foreninger er jo ryggraden til det sosiale liv i en kommune," sa Birger.

Vi ble kjent med hverandre omtrent samtidig som Birger fikk jobben som kultursjef. Det begynte som et hyggelig og naturlig bekjentskap – selv hadde jeg sammen med andre Hørninger flere spennende prosjekter på gang, og Birger var jo selveste kultursjefen, som det gjaldt å vekke interesse hos. Men gradvis og nesten umerkelig vokste det til et vennskap.

Vi kunne snakke sammen om det meste, begge likte vi å mimre om guttedager og oppvekst – hans i Hammerfest, min i Skien. Vi snakket om hvor viktig det var å ha røtter, aldri glemme hvor en kommer fra. Og Birger var hele livet like mye en sann Hammerfesting som en ekte Soning. Han holdt kontakt med ungdomsvenner nordpå. Og skulle han fiske laks, og det ville han gjerne, så var det helst til barndomstraktene han søkte.

Men mest snakket vi om ting som burde gjøres på kulturfronten, ting som kunne vært bedre, ting som burde være annerledes. Vi la optimistiske fremtidsplaner. Det snakkes ofte om at man bør ha to tanker i hodet samtidig. Ha! Birger hadde flere tusen! Jeg tror ikke jeg har bygd så mange spennende luftslott med noen andre jeg har tankelekt med. Men Birger var jo så full av ideer at han nærmest boblet over. Og noen av luftslottene våre fikk jo også bakkekontakt, da. Wesselakademiet for eksempel. Sammen med Bjørn Lindestad fikk vi startet det – og måtte dessverre oppløse det noen år senere. Men jeg vet at Birger aldri helt ga opp drømmen om at Vestby kommune en dag ville finne en god måte å feire dikteren Johan Hermann Wessel på. For Birger var en som aldri ga opp hvis han først håpet på noe.

Slik kunne jeg ha fortsatt å minnes. For vi hadde virkelig mye moro sammen. Jeg kan nesten ikke huske noen jeg har ledd så mye sammen med. Men han eide også et dypt alvor. Han var rakrygget og uten grums. Birger var det moren min pleide å kalle "et ordentlig menneske".

Og familien betydde mye for ham. Vi menn pleier jo ikke å snakke noe særlig om sånne følelser. Men Birger var stolt av Kari og barna – kjempestolt – og han lot meg gjerne få høre det.

Det er alltid trist når noen dør, uansett om døden kommer ventet eller kanskje til og med som en befrier. Og det er naturlig å sørge. Men midt i sorgen er det viktig å huske på Gleden. Birger har spredt mye glede i sitt liv. Sykdom og coronatid prøvde å gjøre ansiktet hans sørgmodig det siste året, men han kjempet i mot så godt han kunne. Og når vi tenker på ham, så er det ikke det ansiktet vi bør se for oss – og rullestolen trenger vi heller ikke – det er det sprell-levende fjeset hans vi bør finne frem til, der hvor smilet og den gode replikken alltid lå på lur, og hvor øynene lyste som på en glad guttunge.

Jeg – og mange med meg – vil minnes Birger Hekkelstrand med Glede.

I takknemlighet og vennskap fra Tor Åge Bringsværd