Overskriften er fra Moss kommunes planprogram for kommunedelplan for bolig. Den skal vedtas høsten 2023. For å bli en slik kommune må planen si noe mer om universell utforming og tilgjengelighet. For hvordan kan Moss bli en attraktiv bo- og besøkskommune uten at boligene som bygges er tilgjengelige for beboere med ulike handicap eller besøkende med ulike handicap?

Før avreguleringen av bolig- og finansmarkedet på 1980-tallet hadde Husbanken både minimumsstandard for bokvalitet og makskrav til boligstørrelse.

Da Willoch-regjeringen overtok i 1981, ble det bestemt at Husbanken skulle avvikle sin kvalitetskontroll. Kommunestyrene ble på samme tid selv innstilt på å ha en mindre rolle som boligpolitisk aktør. Nå skulle kommunene vurdere boligkvalitet kun på grunnlag av plan- og bygningsloven. Paradoksalt nok førte det til at andelen boliger med kvaliteter under den tidligere minstestandard til Husbanken økte.

Ifølge tidligere sjefsarkitekt i Husbanken, Odd Eivind Kvaale, hadde forsøk vist at det ikke var mulig å oppfylle Husbankens krav i boliger under 43 kvm.

Boligforskere hadde alt på 1970-tallet argumentert for at flest mulig boliger skulle ha livsløpsstandard. Det vil si at en rullestolbruker skulle kunne komme inn i alle nødvendige rom.

Med utgangspunkt i egne besøk på visninger av nye boligprosjekter i Moss, og søk på nye prosjekter på internett rundt i landet fant jeg ofte følgende kjennetegn ved nye boliger på under 43 kvm: De er for trange for rullestol, har liten plass for dobbeltseng, stuen som gjennomgangsrom, små lysflater for stue/kjøkken, oppholdsrom orientert mot nord/nordøst, dårlige møbleringsmuligheter, er plassert i første etasje og ligger nær vei med stor trafikk.

Slike boliger kan passe for førstegangskjøpere og eldre som bor i eneboliger, og som ønsker en lettstelt bolig i byen. Boligforskerne Sandlie og Gulbrandsen har satt navnet «sistegangskjøpere» på den siste gruppa. Kanskje de har en kjæreste med hus, og likevel ønsker å ha et eget sted. Det er likevel sannsynlig at leiligheter på mindre enn 43 kvm passer dårlig for de fleste sistegangskjøperne, mange voksne enslige og funksjonshemmede.

I 2017 endret Solberg-regjeringen byggteknisk forskrift. Det ble innført bedre krav om tilgjengelighet, men det ble gjort unntak for bygninger med heis. Det er fortsatt mulig å bygge boliger som hverken fyller krava til universell utforming eller tilgjengelighet.

Derimot kan kommunene vedta reguleringsbestemmelser om universell utforming, største og minste boligstørrelse og krav til tilgjengelighet.

Det er lett å glemme at det ofte blir stort gjennomtrekk av beboere i de små boligene, noe som gir et ustabilt bomiljø; flerpersonshusstander flytter også inn i slike boliger, noe som gir trangboddhet. Sandlie og Gulbrandsen viser til nyere studier fra Sverige at de eldre flytter fra større til mindre boliger. Trolig er dette et kjennetegn også i Norge. Mange sistegangskjøpere som ønsker å flytte til en mindre bolig vil gjerne ha en litt større bolig enn 43 kvm for å ha plass til overnattingsgjester og eiendeler. Hvis vi legger boligbehovet til funksjonshemmede til boligbehovet til sistegangskjøperne, blir det til sammen et stort boligbehov som ikke kan dekkes av boliger under 43 kvm.

Jeg er enig med de boligforskere som har uttalt at det er en feilfunksjon i markedet som er årsak til økningen av små boliger i boligmassen uten universell utforming eller livsløpsstandard.

En løsning på kort sikt ligger hos kommunepolitikerne fordi de kan kreve en større andel boliger med slik standard.

Om artikkelen

Dette er en forkortet og bearbeidet versjon av en artikkel i Tidsskrift for boligforskning nr 2, desember 2022. Den er åpent tilgjengelig på https://doi.org/10.18261/tfb.5.2.4.