Tja til vindkraft

Av
DEL

DebattSom representanter for Naturvernforbundet er Håkon Borch og Ola Martin Wergeland Krog forpliktet til å protestere mot «alle» naturinngrep: Selvsagt også vindmøller, som ruver i naturlandskap og er «visuell forurensning» av naturen.

I innlegg datert 29. oktober påstår de at det er stor uenighet blant «fagfolk», om storstilt utbygging av vindkraft også i Norge vil bidra til reduksjon av CO2-utslippene: Noen akademikere påstår at vindkraft ikke vil komme i stedet for men i tillegg til annen kraft her. Dette ville vært riktig, hvis det var veldig lav strømpris og temmelig mye energisløsing. Nå er strømprisen på vei oppover, sammen med prisen på utslippskvoter for CO2, så vindkraft vil komme i stedet for annen kraft, også i Norge.

Undertegnede er alderspensjonist, og har fulgt godt med i energidebatten i vel et halvt århundre: Før «oljeeventyret» var oppbygging av kraftkrevende industri og utbygging av vassdrag vekstnæringer, og økonomisk «lokomotiv» for utviklingen av Norge til velstands-stat. Med det utbyggingstempoet som var i 60-årene var det bare et spørsmål om tid, før «alle» vassdragene kunne bli utbygde. Dermed ble Sperstadutvalget nedsatt, for å velge ut noen få vassdrag, som både kunne og burde «unntas fra utbygging».

I 1972 hevdet noen akademikere at økende kraftbehov – særlig til elektrisk oppvarming – burde dekkes med å bygge oljefyrt(e) varmekraftverk ved Oslofjorden, i stedet for å bygge ut vassdrag i Jotunheimen og Breheimen. Dette var etter Ekofiskfunnet og mens oljeprisen var rekordlav, så merkostnaden med «kortreist» oljekraft i stedet for «langreist» vannkraft var liten. Politikerne vedtok Verneplan I for vassdrag, like før oljekrisen i 1973 utelukket oljekraft som alternativ til mer vannkraft.

Dermed ble kullkraft – som i Danmark – og atomkraft – som i Sverige – alternativer til videre vannkraftutbygging. I 1986 falt atomkraft bort som alternativ, etter katastrofen i Tsjernobyl. Også kullkraft ble uaktuell i Norge, da «drivhuseffekten» av mer CO2 i atmosfæren kom opp som klimaproblem, sent i 80-årene. I alle Nordsjølandene kom gasskraft opp som «bru», fra kullkraft med store CO2-utslipp til utslippsfri sol- og vindkraft. Også i Norge ble det bygd et stort gasskraftverk – på Kårstø i Rogaland; men det viste seg å være ulønnsomt, og er nå demontert.

Norge har – fra naturens side – så store vannkraftressurser at vi kunne og burde dekke alle rimelige kraftbehov her med bare vannkraft. Med 4 verneplaner i tidsrommet 1973-93 og vern av da ennå udisponerte vassdrag i 2005, har vi «valgt bort» temmelig mye vannkraft: Så mye at hver eneste vindmølle som kommer opp i dette landet er en «pris», som etter hvert må «betales» for vern av mange vassdrag!

I Midt-Norge er relativt mange store elver vernet, med knapphet på kraft i den landsdelen som konsekvens. Utenfor Midt-Norge er det relativt mange små og store øyer, med flere fyrstasjoner som har 7-8 m/sek som medianvind. Det er slike steder som må velges ut som byggesteder for vindmøller, selv om det som nevnt blir «visuell forurensning» av naturlandskap!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags