Nedprioritering av forebyggende helsetjenester: Slik vil vi ikke ha det i Moss

Benedicte Lund  og Kenneth Busch (Mijøpartiet de Grønne, Moss)

Benedicte Lund og Kenneth Busch (Mijøpartiet de Grønne, Moss)

Av
DEL

Kronikk Nå har vi fått en opprivende rapport rett i fleisen. Mangfoldige Moss - slik har vi det i Moss 2020. Den har vært gjennom alle utvalg og formannskapet, og skal nå opp i kommunestyret torsdag 19. november, hvor vi skal votere om å legge den som kunnskapsgrunnlag for bedre samfunnsutvikling.

Rapporten sier at vi skårer dårligere, til dels langt dårligere enn gjennomsnittet på de aller fleste helserelaterte indikatorer, som psykiske symptomer/lidelser, depressive symptomer og fysisk aktivitet, men også sosiale indikatorer som ensomhet, skjermbruk, lite fornøyd med treffsteder og lav deltakelse i fritidsorganisasjoner.

At vi nå har fått denne rapporten på bordet er bra. Det gir oss en tydelig pekepinn. Den beskriver langt på vei konsekvensene av at en stor andel mossinger har det vondt og vanskelig. Rapporten forteller oss at skaden allerede er skjedd, og nå må det settes inn målrettede tiltak for å reparere skaden.

Er det noe vi i MDG er veldig opptatt av, så er det å reparere noe som er skadet. I denne situasjonen er det noe som er enda bedre enn å reparere, og det er å ta vare på gjennom god og effektiv forebygging.

I helse- og omsorgstjenesteloven står forebygging nevnt før behandling i første av syv punkter i paragraf 1-1. Den sier at lovens formål er særlig å:

Forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse, og nedsatt funksjonsevne.

Videre under punkt to står det: lovens formål er særlig å:

Fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Loven er altså helt entydig på forebyggingens høye prioritet.

Arne Holte, prof. emeritus i helsepsykologi og tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet etterspør i sin kronikk, 16. september i Aftenposten et forebyggingsregnskap, der det fremkommer hva som brukes på forebygging av psykiske helseplager. Han viser til at kun 2 prosent av helsebudsjettet brukes til dette, mens resten brukes på tiltak som settes inn etter at vi først har blitt syke. På toppen av det hele viser det seg at disse 2 prosentene knapt går til forebyggende helsearbeid, men heller til virksomheten som driver med forskning, behandling, utredning, rådgivning, omsorg og klagebehandling.

Så hva er forebygging? Idrett? Arbeid? Kultur? Skole? Ja, det er alt det. Har vi et tilbud i Moss som omhandler disse områdene? Ja, det vil jeg også si. Men likevel får vi denne nedslående rapporten i fanget. Vi må gjøre andre grep.

Nå skal vi inn i et nytt år, og det betyr planstrategiarbeid. Du kan nå gå inn på moss.kommune.no og komme med innspill til frivillighetsstrategien. Frivillighetsarbeid er en svært viktig del av det forebyggende helsearbeidet gjennom møteplasser, språkcafe og strikkecafe for å nevne noen av de mange frivilligbaserte aktivitetene vi har. Det handler om å skape et inkluderende fellesskap.

I kommunedelplanen: Levekår og livskvalitet i et livsløpsperspektiv 2020-2032 erkjennes det at sitat: «Til tross for gode kunnskapsoppsummeringer og iverksettelse av tiltak, har vi som kommune ikke klart å løse samfunnsflokene». Dette betyr altså at vi ikke helt vet hva som skyldes vår lave skår, på tross av at vi har prøvd ulike ting. Kommunen har valgt å forankre kommunedelplanen i FNs bærekraftsmål, så det skorter ikke på ambisjoner og et ønske om å få bukt med de store helseutfordringene. Men vi får det foreløpig ikke til.

Vi trenger en egen plan for forebygging, en egen strategi for å forebygge at skaden skjer, enten det er mangel på sosial tilhørighet, mestringsfølelse, anerkjennelse og en meningsfull hverdag. Det er hverdagene vi har flest av, og i perioden vi er i nå, synes de aldri å ha vært mer monotone hvor vi blir tvungne til å forhindre sosialisering, det er sosial lockdown.

Tiden for en egen forebyggingsplan er overmoden. En plan der vi samler de rettede tilbudene som forebygger psykisk uhelse. En plan der vi kan finne Fontenehuset, Kirkens Bymisjon, Frivilligsentraler, Personalpartner mm. En slik oversikt gir oss en oversikt over hva vi har, hva det koster å drifte et viktig forebyggende tilbud opp i mot hva det koster samfunnet å legge det ned. Om et tilbud er effektivt vil man kunne spisse ressursbruken ytterligere. Å bruke penger på forebyggende helsetjenester er en langsiktig investering.

Forebyggende helsetjenester er lett å nedprioritere mot mer akutte behov. Langsiktigheten gir likevel trygghet og forutsigbarhet. Å bruke penger på forebyggende helsetjenester bør ikke være en salderingspost. Og i trange tider er det nettopp der vi må sette inn støtet. Vi registrerer at regjeringen også har innsett dette nå, med ekstra bevilgninger til håndtering av oppblomstringen av psykisk uhelse i pandemien.

Om vi får en god oversikt over de forebyggende helsetilbudene i kommunen, får samordnet disse, avsetter nok midler til å drifte disse, vil vi en dag slutte med å nedprioritere, fordi Moss kommune forhåpentligvis kan vise til et Mangfoldige Moss som ligger på linje med resten av landet, kanskje til og med være en foregangskommune - vi fikk det til!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken