Det er med stor bekymring jeg mottok informasjonen om kommunedirektørens forslag til vedtak om kommunal overtakelse av arbeidsgiveransvaret for BPA (Brukerstyrt Personlig Assistanse). Det handler her om Moss kommunes behov for å spare penger.

Som tidligere ansatt i kommuners helseadministrasjoner, og som vedtakseier av BPA gjennom 23 år, har dette gitt meg viktig kunnskap og erfaring om BPA.

Den 1. januar 2015 trådte §2-1 i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til brukerstyrt personlig assistanse i kraft. Stortinget og regjeringen har begrunnet BPA som et viktig likestillingsverktøy, hvor premisset er at funksjonshemmede selv skal kunne styre og lede assistansen de trenger. Rettighetsfestingen av BPA er begrunnet i motivasjonen om å sikre mennesker med stort behov for praktisk bistand en større mulighet til å ta ansvar for eget liv – og egen velferd.

Det mange kanskje ikke vet, er at Moss kommune tidlig var ute med BPA. I 1993 ble jeg spurt om jeg kunne prøve ut BPA ordningen for Moss kommune. Jeg sa straks ja til dette, da jeg hadde full stilling i Østfold fylkeskommune, med kontor i Fredrikstad. Jeg hadde behov for fleksibel assistanse på ulike tider gjennom døgnet. Etter en kort periode med prøving og feiling, var Moss kommune enig i min vurdering om at det ville være en fordel for begge parter å starte med Uloba som arbeidsgiver. Nå – i 2020, har jeg fortsatt BPA gjennom Uloba Independent Living Norge, en ideell organisasjon basert på nonprofit.

Er kommunalisering av BPA et lønnsomt sparetiltak?

Moss kommune har ikke særlig erfaring med å drifte BPA etter nåværende lovverk og standard. Det er dermed svært lett å trå feil når det gjelder beregninger av hva det vil koste å drifte BPA. Det er kommunens oppgave å kvalitetssikre leverandørene av BPA. Etter en overtakelse av arbeidsgiveransvaret må kommunen kvalitetssikre seg selv og sin egen BPA tjeneste. Da kan BPA lett bli en salderingspost for kommunens øvrige utgifter.

Jeg vil her begrunne hvorfor jeg tror Moss kommune ikke kommer til å spare på kommunalisering av BPA:

Om kommunen tar med sine driftsutgifter når de beregner egne priser, vil de se at tradisjonelle tjenester i kommunens regi er dyrere enn BPA.

KS, Virke og NHO laget for noen år siden en egen veileder for stabspersonell i kommunen som arbeider med økonomistyring og for ledelsen av pleie- og omsorgstjenesten.

Veilederen heter:» Beregning av enhetskostnader i pleie- og omsorgstjenester- Grunnlag for vurdering av kostnader og kvalitet». Formålet med heftet og de tre excelmodellene er å hjelpe kommuner og deres omsorgstjenester med å beregne sammenlignbare kostnader i sykehjem, hjemmesykepleie og praktisk bistand. Dette heftet beskriver sentrale kostnadselementer og hva disse blir påvirket av.

I kostnadsberegningen er det tatt med kommunens driftskostnader for å levere en tjeneste. Det er bl.a. som drift av bilparken, leie og vedlikehold av kontorer til ansatte, p.c. mobiltelefoner, strøm etc.

Veilederen viser at BPA er drøyt hundrelappen rimeligere enn kommunal praktisk assistanse. En time BPA koster altså mindre enn en kommunal time med praktisk bistand.

I den veiledende prisen for BPA av leverandørene som kommunen har godkjent, er alle driftsutgifter tatt med. Driftsutgifter er utgifter vedtakseieren har til assistentene i sin BPA ordning.

Hvordan kan en time med BPA være rimeligere en time med praktisk bistand fra kommunen? Jo, kommunen har flere utgifter til drift, som:

  • Hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere bruker ifølge KS 40-50% av sin arbeidstid på å forflytte seg mellom tjenestemottakere. En personlig assistent bruker arbeidstiden på assistanse hos en og samme person.
  • Kommunen holder de ansatte i hjemmetjenesten med tjenestebiler, som trenger både bensin og vedlikehold.
  • Ved tradisjonelle tjenester har kommunen alt det administrative arbeidet. I en BPA ordning er det arbeidslederen (vedtakseieren) som utfører dette arbeidet gratis, i sin fritid. Det innebærer rekruttering, opplæring, arbeidsplanlegging, medarbeidersamtaler, ferieplanlegging, oppfølging av sykmeldte og HMS arbeid.

Det siste nevnes fordi folk flest ikke er klar over hvor stor egeninnsats den enkelte arbeidsleder legger ned for å lede sin egen BPA ordning, i.h.t. gjeldende retningslinjer. Kommunen kan hvert år søke refusjon fra toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Refusjonen kommunen får, er ikke tatt med som tilgjengelig informasjon i regnestykket for kostnadene med BPA:

I Rundskriv nr. 1–9 2015- punkt 3.1. «Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse» kan man lese:

«Det er et grunnleggende prinsipp innenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunene at de tjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige, jf. helse- og omsorgstjeneste loven §4-1. Dette gjelder også når tjenestene ytes innenfor BPA ordning. Dersom utgiftene i form av direkte lønnskostnader overstiger et gitt innslagspunkt, kan kommunen søke refusjon fra toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester»

Dette betyr at alle kommuner som yter ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere, kan søke staten om delvis refusjon av direkte lønnsmidler knyttet til disse tjenestene. (Informasjonen er tilgjengelig på nettet under «Helsedirektoratet.»).

Tilskuddet fra staten- som Moss kommune søker – og mottar hvert år, bør synliggjøres i regnestykket for kostnadene til BPA.

Regjeringen har tatt høyde for at det kan være krevende for noen kommuner å få til kvalitetsmessig forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det er nettopp derfor refusjonsordningen for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester er kommet i stand.

En kommune er tuftet på et lokaldemokratisk system, regulert av lovgivning og rettigheter for borgerne som bor der. Kommunens ledelse må i sitt budsjett også ta hensyn til lovverket som skal sikre velferd for sårbare grupper.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3–1 første ledd bør etterfølges.

Brukerne av BPA er ikke blitt spurt om hvem de mener er best egnet til å være arbeidsgiver for deres BPA ordning. Jeg siterer:

«I samsvar med bestemmelsen i pasient – og brukerrettighetsloven §3-1 første ledd bør det legges stor vekt på hva brukeren mener i spørsmålet om hvem som skal være arbeidsgiver. Det vises i denne sammenheng videre til helse- og omsorgstjenesteloven §3-10 som slår fast at kommunen skal sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens tjenester.».

Her bør man merke seg at det ikke bare skal legges vekt på hva brukeren mener om hvem som skal være arbeidsgiver for assistentene i BPA-ordningen. Dette skal tillegges stor vekt. Dette betyr i praksis at det skal meget vektige argumenter til for å overstyre brukerorganisasjonenes og brukerens mening om hvem som skal være arbeidsgiver.

Videre- Innholdet i BPA er lovpålagt og nokså detaljert beskrevet. Innholdet av Brukerstyrt Personlig Assistanse kan det ikke rokkes ved, om det nå er brukeren selv som har arbeidsgiveransvaret, kommunen, eller en privat tjeneste leverandør.

De som har BPA fra før fylte 67 har retten til dette også etter fylte 67 år. Dette er beskrevet ilov om pasient og brukerrettigheter § 2–1 d.

Følg lovverket og lytt til brukerne av BPA og hvem de mener er er beste egnet til å være arbeidsgiver for deres BPA ordning! Nåværende ordning med private tjenesteleverandører, godkjent og kvalitetssikret av Moss kommune, fungerer helt etter regjeringens intensjoner med rettighetsfestingen. Og koster faktisk mindre enn tradisjonelle kommunale tjenester!