Gå til sidens hovedinnhold

Norsk jernbanepolitikk og Europa

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi hører nå at Sverige og de øvrige landene i Europa ønsker å satse stort på jernbane for reisevirksomhet og frakt av varer mellom landene. Siden vi er en del av Europa regner jeg med at også vi skal være med på den satsingen. Jeg har imidlertid enda ikke hørt hva Samferdselsministeren sier om disse planene. Knut Arild Hareide (Krf) er blitt ganske anonym og uttaler seg sjelden. Det skjedde noe med ham etter han kom med i Erna Solbergs regjering, en regjering han skulle sørge for at hans parti ikke skulle være en del av! Han ville mye heller at Krf skulle danne regjering sammen med Ap, SV og Sp. Han har åpenbart endret mening om den saken.

Jeg er enig med Sverre Myrli (Ap) som i Moss Avis 3. august skriver at «Vi trenger flere spor og flere tog». De togene bør imidlertid bli raskere dersom vi skal følge med i utviklingen. Dessverre skjer utbygging av offentlige kommunikasjoner altfor langsomt i Norge. Ny togstasjon i Moss startet man med i 1980-årene og vil trolig være ferdig en gang i 2020-årene. Follobanen, med Nordens lengste jernbanetunnel, blir nå bygget for fart på opptil 250 km/t og vil være klar for bruk i desember 2022. Den vil redusere tiden for togene mellom Oslo S og Ski til 11 minutter og bidra til forkorting av tiden for reisende fra Østfoldbyene til Oslo.

Nå skal Europas befolkning raskere komme fra A til Å med jernbane. Europa har blitt mer miljøvennlig og mener at jernbanen er bedre å bruke også på lange strekninger. Men skal man få folk til å reise med toget må farten opp. Da nytter det ikke med stopp ved hver melkebukk og tettsted. Den nye reisemodellen tilsier at det vil være færre stopp for å få opp farten og redusere reisetiden. Da tenker man ikke på intercity-tog som for eksempel skal gjennom sentrum i Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden før de passerer grensen til Sverige. Norsk intercity-politikk passer ikke inn i framtidens bruk av tog mellom landene der du skal kunne sette deg på et tog i Oslo som har behov for forholdsvis rette strekninger fram til Gøteborg.

Ved satsing på jernbane i reiser til Europa vil behovet for fly kunne begrenses til reiser mellom landsdeler i Norge og reiser til land utenfor Europa. Da lurer jeg på hvor framtidsrettet det var å legge jernbanen innom sentrum i Moss mens togene til Sverige og resten av Europa må ha rette spor med moderne togkupeer og fart på mer enn 200 km/t.

Dessverre er ikke langtidsplanlegging nordmenns sterkeste side. Stort sett kommer vi diltende etter når andre land har brukt «nymotens» systemer en stund, og samferdselskomiteen på Stortinget har besøkt de fleste land i verden for å undersøke hva de driver med ute i den store verden. Jeg håper de har besøkt land som for eksempel Tyskland, Frankrike og Italia for å få impulser til mer enn lokaltrafikk på Østlandet.

I Nasjonal Transportplan (Meld. St.33 (2016 – 2017) for 2018 - 2029 er det skrevet mye om hvordan jernbanen i Norge skal bli bedre. Det heter blant annet at det det i perioden skal brukes 319 milliarder kroner og at det etter planen gradvis skal bli dobbeltspor og bedre tilbud fra Oslo til Tønsberg, Hamar og Fredrikstad i 2024, til Sarpsborg i 2026, til Porsgrunn i 2032, og til Lillehammer og Halden i 2034.

Det som nå kommer fra Sverige om satsing på jernbane på internasjonale strekninger, står det ikke ett ord om i planene for jernbanens framtid i Norge. At vi skal reise med tog til utlandet burde vært et naturlig kapittel i en transportplan som skal se inn i framtida. Muligens er problemet at en kombinasjon av en plan som skal ta hensyn til stopp ved byer i Østfold og internasjonale forbindelser ikke passer sammen. Det er muligens årsaken til at det ikke er skrevet ett ord om hvordan man planlegger for tog-satsing til andre land.

Det kan ikke være enkelt å være politiker i Norge og kunne bestemme hva det skal satses på. Spesielt når det gjelder samferdselspolitikk.

Kommentarer til denne saken