Barndom med slag og mørke rom

dligere barnehjemsbarn snakker ut
Krisesenteret

dligere barnehjemsbarn snakker ut Krisesenteret

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

– Det største øyeblikket i mitt liv var da myndighetene innrømmet at barna på barnehjemmene i Bergen var blitt mishandlet. Endelig må folk tro hva jeg har fortalt.

DEL

Nettopp derfor ønsker Wenche Andreassen å fortelle historien sin, for at flere skal forstå. Det gjør henne ikke noe å utlevere seg, for nå skal hun flytte fra landet og begynne et nytt liv.
Wenche Andreassen bodde på Solgården barnehjem i Bergen i de 13 første årene i livet sitt. Hun har fortalt barna sine og vennene sine her i Moss om hva som skjedde der, men følte at de ikke helt har trodd henne. Nå har hun beviset.
Hun har fått både offentlig unnskyldning fra myndighetene og økonomisk erstatning for den overlasten hun led på barnehjemmet. Unnskyldningen betydde mest.
– Beklagelsen var viktigere enn pengene, endelig blir jeg trodd på det jeg har fortalt. Så lenge ingen trodde meg, begynte jeg nesten å tvile på meg selv også, forteller hun.

De fleste døde

Den siste tiden har hun søkt etter dem hun bodde sammen med på barnehjemmet, men nå viser det seg at halvparten er døde – de fleste for egen hånd. Tantene er nok også døde, for de var godt voksne for femti år siden, men dem savner hun ikke.
Barnehjemsårene i Bergen la grunnlaget for mye vondt i Wenches liv. Hun bodde der i 13 år, helt fra hun var nyfødt. Ingen av de andre barna bodde der så lenge som hun. Derfor måtte hun også hjelpe til mer enn de andre, og tåle mer.
– Da jeg for noen år siden så bilder fra barnehjem i Romania, fikk jeg en støkk. Det var som å se bilder fra barnehjemmet mitt. Juling, både ris og ørefiker, var vanlig. Også at barna ble puttet i et mørkt kott som straff. Var det ekstra galt, måtte vi ned i kjelleren, forteller hun nå. Det var forferdelig, men Wenche trodde dette var normalt for alle barn, at det måtte være sånn.
Hver fredag sto barna i rad og rekke for å få helgebadet. De måtte opp i en sinkbalje med nesten kokende vann så huden ble skoldet. Tantene vasket barna med en børste.

Isolert

Wenche gikk på en vanlig skole. Men hun fikk ikke lov til å være med klassevenninnene hjem, eller leke med dem etter skoletid. Barnehjemsklærne skilte henne også ut. Barnehjemsbarna hadde sin egen lekegård. Der lærte hun å strikke med to rustne spikre.
– Isolasjonen gjorde at vi var vettskremte for alt det ukjente som lå utenfor barnehjemmet. Aldri fikk vi gå på kino, og godteri visste vi knapt hva var. Hvor var myndighetene den gangen? Jeg kan ikke huske at noe tilsyn kom og så hvordan vi hadde det. Det tenker jeg mye på nå.
Alle barna, opptil 15, sov på en stor sal. Klokken 18 skulle det være tyst og mørkt. Vi fikk aldri lov å stå opp om natten hvis vi skulle på toalettet. Derfor ble jeg sengevæter. En dag jeg ble sendt i kottet som straff, klemte jeg fingeren min og måtte til lege. Sykepleieren tok meg på fanget sitt og trøstet meg, det var første gang jeg fikk en klem og satt på et varmt fang, forteller hun.

Rømte

En gang rømte hun fra barnehjemmet, men ble funnet av politiet. De spurte om hvorfor hun hadde rømt.
– Jeg fortalte at jeg hadde fått så mye juling. De trodde meg ikke.
Da Wenche var 13 år fikk hun flytte hjem til moren, som hadde flyttet til Moss. Wenche måtte legge av seg vestlandsdialekten for å bli godtatt på skolen.
– Det var som å komme til en ny verden, men den nye friheten var skremmende. Jeg var vant til strenge regler og var livredd for mennesker etter å ha levde helt isolert og innesperret på barnehjemmet. Jeg våget heller ikke fortelle noen at jeg hadde bodd på barnehjem, det var så flaut.
Men etter hvert fikk hun flere venner. Hun giftet seg tidlig, allerede som 18-åring, og fikk tre barn.
– Jeg har aldri lagt hånd på barna mine. Men jeg har dårlig samvittighet for at mine psykiske problemer gikk ut over dem. De forsto jo ikke hvorfor jeg var slik.

Snille svigerforeldre

– Det beste som har skjedd meg var svigerforeldrene mine. De var snille mot meg, og ga meg masse kjærlighet, forteller hun.
Men de er døde nå, og ekteskapet skrantet etter hvert. Rus og vold ble en del av hverdagen. Selv tydde hun til piller for å døyve nervene, mannen valgte alkohol. Etter at politiet flere ganger hadde kommet for å ordne opp i hjemmet, nærmest kommanderte de henne til å oppsøke Krisesenteret. Det gjorde hun for noen måneder siden, og nå mener hun at det betydde vendepunktet i livet hennes.
Nå har hun fått mye hjelp, og er veldig takknemlig:
– For første gang har jeg det kjempebra. Politiet har vært enestående, På DPS (Distriktpsykiatrisk senter) fikk jeg hjelp til å slutte med pillene, og på Krisesenteret har jeg fått en fantastisk støtte. Nå er jeg klar for å begynne på nytt, smiler 57-åringen.
Nå flytter hun til utlandet for godt og legger vonde minner bak seg. Endelig kan hun se fremover. Men hun ønsker at historien hennes skal bli kjent før hun drar, så flere kan forstå tingene ble som de ble.

Artikkeltags