Christinas sorg ble til en sorgdagbok

Trøst: Christina Meyer mistet samboeren Niels Anders Tønnesson for under tre måneder siden. Hunden hennes, Harley, betyr mye for henne. – Han var sammen med meg da Anders døde. Vi opplevde det sammen. Det å ha noen å ha ansvar for, noen som trenger deg, som får deg ut. Det er viktig, sier Christina. Bloggen hennes kan man lese på sorgdagboken.com. Foto: Terje Holm

Trøst: Christina Meyer mistet samboeren Niels Anders Tønnesson for under tre måneder siden. Hunden hennes, Harley, betyr mye for henne. – Han var sammen med meg da Anders døde. Vi opplevde det sammen. Det å ha noen å ha ansvar for, noen som trenger deg, som får deg ut. Det er viktig, sier Christina. Bloggen hennes kan man lese på sorgdagboken.com. Foto: Terje Holm

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Natt til nyttårsaften i fjor stoppet livet opp for Christina Meyer (28). Helt uten forvarsel døde kjæresten hennes, Anders, av hjertesvikt. Han ble 27 år.

DEL

- Jeg var ferdig utdannet 20. desember. En uke senere døde kjæresten min, sier Christina.

Det skjedde uten forvarsel, natt til nyttårsaften i fjor. Anders var helt frisk. Kanskje litt sliten, det var de begge to. De hadde lagt seg sent, pratet lenge sammen. Livet hadde stått «på vent» en stund. Hun hadde jobbet intenst med utdanning som tannlegesekretær, han hadde jobbet og reist mye. De hadde flyttet sammen i leilighet på Kallum. Nå planla de framtida.

– Nå begynner livet vårt, sa de til hverandre den kvelden.

Om natten våknet Christina og skjønte at noe var galt. Hun ringte ambulanse og startet med livredning. Ambulansen kom. Flere ambulanser, helikopter.

Etter en og en halv time ble Anders erklært død.

Dagen etter begynte Christina å skrive. – Jeg hadde et kaos inni meg. Jeg trengte å bearbeide det. Og det ble viktig å ikke glemme noe. Jeg skrev, grein og hylte, men etterpå var det en lettelse. Det var befriende å få det ut, sier Christina.

Nå har det gått 79 dager siden Anders døde. Siden det har Christina skrevet hver dag. Etter noen uker startet hun en blogg:

Sorgdagboken.com

Sorgdagboken

Bloggen hun trengte da livet ble sorg og kaos, fantes ikke. Da skrev Christina den selv.

- Jeg var nærmest desperat etter å finne noe å lese om noen som har opplevd det samme. Men jeg fant aldri noe om noen som hadde mistet noen på samme måte som meg, så fort at man nesten ikke klarer å reagere. Jeg hadde behov for en sånn blogg. Og hvis noen hadde snublet over min blogg, og det hadde hjulpet dem, hadde det kommet noe godt ut av det, sier Christina Meyer.

En av de første tingene Christina skrev i bloggen var:

– Dette ønsker jeg at noen hadde fortalt meg de første dagene.

En liste på ti punkter.

– Det var en unntakstilstand. Du ønsker at noen skal fortelle deg hva du skal gjøre. Men det er vanskelig å komme med råd uten å ha vært i samme situasjon selv. Jeg skulle ønske det fantes en støttegruppe for oss som har opplevd at livet kan forandre seg på ett sekund. De tingene jeg har sett, får jeg ikke ut av hodet. Det er som en film. Da bør man bør få oppfølging, og man bør ikke være nødt til å spørre om det selv, sier Christina.

Det måtte hun gjøre.

Lite hjelp

Det var natt til nyttårsaften. Kjæresten hennes, Niels Anders Tønnesson, var død.

– Politiet kom, det er prosedyre når noen dør så ung, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte gå. Jeg mistet sjansen til å si ha det til Anders hjemme. Det er noe jeg må ha med meg resten av livet. De tok fra meg noe da, som jeg aldri kan få tilbake, sier Christina.

Hun ble kjørt i ambulanse til legevakta.

– Jeg forestilte meg at et kriseteam ville stå klare til å ta meg imot. Jeg trengte hjelp til å lande og forstå hva jeg hadde vært med på. Men jeg ble plassert på et pauserom og fikk ikke den hjelpen jeg trengte, sier Christina. Fastlegen hadde ferie.

Senere er hun blitt fanget opp av det ambulante akutteamet ved distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Moss. – Men hadde jeg ikke ringt og mast, hadde jeg ikke fått den hjelpen. Det er utrolig synd. Hva med de som kanskje ikke er i stand til å ringe, som kanskje ikke får hjelp, sier Christina, og tilføyer at hun i ettertid er blitt møtt på en god måte både av politiet og legevakta.

– Jeg får ikke gjort om på det som skjedde med meg, men jeg føler at jobben min nå er å si fra så andre ikke må oppleve det samme, sier hun. Det er også drivkraften bak bloggen hennes. Hun stiller opp med sin egen historie og skriver blogg fordi hun har et ønske om at det kan hjelpe andre.

Boble

– Tiden står stille. Jeg er i en boble. En boble av sorg, savn og kjærlighet. Det eneste som holder meg flytende disse to første ukene er jobben som skal gjøres i forbindelse med begravelsen, skrev hun i bloggen.

Mange var nysgjerrige på hva som hadde skjedd da Anders døde.

– Det var belastende. 27 år er ungt, og folk tenker selvmord, overdose, bilulykke eller noe kriminelt. Folk ringte rundt, teoriene tok runden rundt hele Moss og nådde til slutt fram til meg. Jeg følte at jeg måtte forsvare Anders. Det er så unødvendig. Det er livet som er borte som burde være i fokus. Ikke hvordan han døde. Folk burde tenke seg om. Hvis de har rett til å få vite noe, så får vite de det etter hvert, sier hun.

Det er slått fast at Anders døde av hjertesvikt. Det er en årsak Christina har slått seg til ro med.

Venn i sorgen

I bloggen skrev hun:

– Det er så utrolig mange som er redd for å si noe feil. Er det så mye man kan si da? Tror du det er noe du kan si som gjør situasjonen verre? Det verst tenkelige har jo skjedd.

– Bare le og gråt og vær deg selv. Jeg trenger at folk er seg selv. Hvis ikke man har noe å si, kan handling si mye. Små ting som å gå en tur med hunden, eller lage mat. Men jeg har vært heldig. Det er ikke mange som har trukket seg unna. Da hadde tapet vært enda større for meg, sier Christina, som har sluttet å henge seg opp i bagateller. Før kunne det irritere henne hvis Anders slengte sokker på gulvet.

– Nå er sokker på gulvet det jeg savner aller mest. Alle de små tingene blir så synlige når livet er borte. Man får et nytt perspektiv på hva som er viktig og ikke. Vi bruker altfor mye energi på ubrukelige ting. Jeg kommer aldri til å bli det samme mennesket igjen.

Overleve

– Det er ikke et fast mønster på sorg. Jeg gjør det jeg trenger for å overleve. Det å le, det å ta en tur på kafé eller være sammen med venner har blitt livsviktig for meg. Uten dette hadde det bare vært sorg, skrev hun i bloggen.

– Det er som å sitte i en karusell. Du er inne i mange faser i løpet av en dag. Man kan ha det morsomt, le og tulle. Heldigvis har jeg fantastiske venner som lar meg få lov til det. Det betyr ikke at det ikke er helt svart når kvelden kommer. Det er ingen oppskrift, sier Christina.

Mat og søvn

– Jeg sliter med søvn, med å lage meg mat fordi jeg ikke ser vitsen i å lage mat til bare til meg selv, skriver hun i bloggen.

– Jeg elsker å lage mat, men har ikke laget mat siden Anders døde. Jeg spiser yoghurt og frokostblanding. Mat forbinder jeg med kos og samvær med andre, sier hun.

Hun er fortsatt sykmeldt, men underviser konfirmanter til humanistisk konfirmasjon.

– Det har gitt meg veldig mye, og jeg ser at jeg etter hvert er i stand til å komme meg ut i arbeidslivet. Jeg håper det blir snart. Jeg har et veldig sterkt håp for framtida. Det er enda viktigere nå enn før å få til de tingene jeg har drømt om. Anders investerte i meg. Hvis jeg får til det jeg drømte om, gjør jeg det for han også. Man vet aldri når man dør. Det vet jeg nå. Jeg ønsker meg bare et normalt, fint liv, sier Christina.

– Jeg tror ikke man blir ferdig med sorgen. Det vil alltid være et hull der. Det aller mest ufattelige er at det bare er 79 dager siden jeg snakket med Anders. Og at jeg aldri skal snakke med han mer.

Artikkeltags