Drar gjerne tilbake igjen

Leif Larsen fra Rygge, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet, lå under et bord i 10 minutter da Taliban angrep hotellet i Kabul. – Det er viktig at vi står løpet ut, sier han.

Leif Larsen fra Rygge, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet, lå under et bord i 10 minutter da Taliban angrep hotellet i Kabul. – Det er viktig at vi står løpet ut, sier han.

Artikkelen er over 10 år gammel

– Nei, jeg er ikke redd for å reise tilbake. Vi skal vise Taliban at vi mener alvor i Afghanistan, og at vi ikke lar oss skremme ut.

DEL

Ordene tilhører Leif Larsen fra Rygge. Som avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet (UD) var han en del av den norske delegasjonen som mandag ble utsatt for det grusomme terror-angrepet fra Taliban på Serena Hotel i Kabul – det som endte med at Dagbladet-journalist Carsten Thomassen så tragisk ble drept og én av Larsens UD-kolleger alvorlig skadet.

Tilfeldigheter

De to nordmennene som ble rammet av Talibans kuler, oppholdt seg i eller ved resepsjonen på det store Kabul-hotellet da Taliban angrep.
– Det kunne like gjerne ha vært meg. Bare tilfeldigheter førte til at jeg befant meg nede i underetasjen. Jeg jobber med militæroperasjoner og var mest interessert i å få komme nordover til Maymaneh. Men for å se og lære var jeg til stede på det møtet som utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde med lederen for menneskerettighetskommisjonen i Afghanistan, forteller Leif Larsen til Moss Avis.

Ble forstyrret

Da møtet gikk mot slutten, ble deltakerne forstyrret av en høy lyd – omtrent som fra en metallkasse som blir slept over et betonggulv.
– Så hørte vi et smell – som en bildør som blir slått igjen i en tom garasje. Deretter kom en ny "svisj-lyd". Dette skapte en viss irritasjon, og døren ble lukket. Så smalt det, forteller Larsen fra en trygg sofakrok hjemme i Dyreveien.
Etter bare et snes sekunder var folk fra eskortetjenesten på plass.
– Disse karene i PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, er ekstremt dyktige. De utstråler kvalitet og skapte med sitt blotte nærvær og faste opptreden faktisk en form for trygghet, beretter Leif Larsen.

Under bordet

– PST beordret oss umiddelbart ned på gulvet – også utenriksminister Støre. Selv ble jeg liggende under et bord. Vi lå vel nede i 10 minutters tid før vi ble brakt til et område som ble regnet som sikkert – personalkantinen på Serena Hotel, sier han.
– Her måtte vi oppholde oss i flere timer mens hotellet ble sikret. Så ble vi evakuert i et norsk pansret kjøretøy til flyplassen, der vi ble tatt hånd om på aller beste måte av norske militære mannskaper, sier han.

Dette skjer ikke

– Hva tenkte du i løpet av de 10 minuttene på gulvet?
– Jeg tenkte vekselvis tre ting: a) Dette skjer ikke – det er en øvelse. b) Det som skjer, det skjer. Og c) Vi har særdeles dyktige folk rundt oss.
– Et dumt spørsmål: Var du redd?
– Jeg hadde et adrenalin-kick, men jeg var faktisk ikke spesielt redd. Det var som om jeg hadde drukket to kopper kaffe for mye, sier Larsen – som rakk å informere fru Embjørg om at han var i god behold før nyheten om angrepet sprakk i mediene.

Ingen reaksjoner

Ved hjemkomsten til Norge var Leif Larsen med på en debriefing på Gardermoen og en kort prat med en krisepsykolog.
– Jeg har ikke fått reaksjoner i ettertid, og jeg tror ikke jeg får det heller, kommenterer han.
– Dette var ditt første besøk i Afghanistan. Kommer du til å kvie deg for å reise tilbake?
– Absolutt ikke. Jeg har ingen betenkeligheter i så måte. Tvert imot. Det er viktigere enn noen sinne at Norge bidrar i den formidable jobben det er å få dette skakkjørte landet på rett kjøl. Vi skal vise Taliban at vi mener alvor. Vi vil ikke la oss skremme ut av Afghanistan, men tvert om videreføre vår innsats for å hjelpe afghanerne til å leve et normalt liv, sier han.

To steg frem

– Det går nok mange år, dessverre, før Afghanistan fremstår som et land der alle barn får gå på skole, der bokhandleren og teppehandleren i Kabul kan drive sine geskjefter uten fare for liv og helse, og der kvinner kan leve i relativ frihet. Det er to steg frem og ett tilbake hele tiden. Men vi, Norge og resten av det internasjonale samfunnet, må stå løpet ut. Og det løpet vil jeg være med på, sier Larsen. n

Artikkeltags