En historie som stadig låter like bra

ET knippe MOSSESKIVER:  Her ligger ti utgivelser av mosseband som har vært med å sette byen på det store rockekartet. Se også faktaboksen til høyre på siden.

ET knippe MOSSESKIVER: Her ligger ti utgivelser av mosseband som har vært med å sette byen på det store rockekartet. Se også faktaboksen til høyre på siden.

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Lørdag kveld gjenforenes det legendariske mossebandet Norwegian Wood på Tivoli Amfi. Men historien om mosserocken begynte i 1964.

DEL

– Garasjerock, litt uflidd – som en bakgårdskatte. Småfrekk, men kjælen og snill på bunnen.
Det er det første Dagbladets musikkjournalist Anders Grønneberg tenker på når han hører begrepet «mosserock».

Mange er nok enig med den rutinerte journalisten, som selv var en del av rockemiljøet i Østfold på slutten av 80-tallet - som bassist i CC Cowboys. Men spør man andre musikkinteresserte, har de kanskje en helt annen oppfatning.

For mosserocken, hvis det i hele tatt er mulig å samle alt under den samme paraplyen, har som all annen historie vært igjennom ulike faser og epoker.

Nye strømninger

Er det imidlertid en ting som er ganske så sikkert, er det at det hele startet 19. mai 1964.

Da hadde tidligere nevnte Green Onions sin famlende og uformelle start, på en grønnrussefest på Sangerhuset i Moss.
Mannen som skulle bli bandets impresario et par måneder senere, Thor G. Norås, er i dag 78 år.

Han mener Green Onions, som ble ledet an av brødrene Terje og Georg Ogden, har en sentral plass i den norske rockehistorien.

– De var ett av de første bandene her til lands som gikk videre fra Shadows-stilen, grodde håret langt og ble en del av den globale ungdomskulturen som spredde seg over verden med en voldsom fart på 60-tallet, sier Norås til Moss Avis.

Ogden-brødrene skulle for øvrig vise seg å bli to svært så sentrale skikkelser i Moss´rockemiljø i årene fremover.

Da Green Onions ble oppløst i 67, dannet brødrene Dr. Henderson's Blues Caravan og etter hvert Norwegian Wood, det første mossebandet som kunne skryte av å ha gitt en langspiller.

Plata het «Woodchoppers» og ble gitt ut i 1977. Åpningssporet «Highway cruising» fikk en respektabel 7. plass på Europatoppen. Norwegian Wood fremfører for øvrig «Woodchoppers» for første gang i sin helhet på Tivoli Amfi i kveld (!).

– Mye innavl

Georg Ogden minnes også en haug med andre mosseband på 60 og 70-tallet.

– The Lunicks, The Horrids, Society Defects, The Tombstones, The Wheels, The Madjacks, Feldson Association, Rosmersholm, Skallagrimsson, Josie, og Déjà Vu. Ikke alle var rene mosseband, men alle var en del av byens rockemiljø, sier Ogden, som snart er klar med en bok om Green Onions og andre mosseband på 60-tallet.

En ting som kjennetegner Moss som rockeby er det nettopp store antallet band som kom og gikk.
Rundt Klubb RB, Blinken og senere Kråkereiret har det til tider gått sport i å skifte og stifte band.
Aktivitetsnivået her i perioder vært så høyt, at denne artikkelen først og fremst tar utgangspunkt i band som har markert seg med fysiske utgivelser.

Morten Henriksen, en annen sentral skikkelse i byens rockehistorie, formulerte det på denne måten i Aftenposten i 1996.
Da hadde han blitt spurt om hvorfor ytterst få av mossebandene har klart å markere seg nasjonalt.

– Ingen av bandene har hatt som mål å erobre verden. Det er mye innavl. Folk spiller stort sett for hverandre, sa Henriksen i forbindelse med lanseringen av plata «Mosserock 30 år».

Henriksen sørget selv for å ta mosserocken ett skritt videre i 1984.

Da ga Siste Dagers Helvete (SDH) ut skiva «The Hell». En myteomspunnet skive som i dag regnes som Norges første hardcore-fullengder.
– Til tross for den notorisk dårlige kvaliteten er dette likevel et ettertraktet samleobjekt som går for skyhøye summer blant samlere i inn- og utland. Musikken vil bite seg fast i underbevisstheten til dagens og kommende generasjoner – får de bare hørt det, skrev plateselskapet Fysisk Format da de ga ut en samleboks med mossebandet i 2010.

Platesjappa

Et par år før «The Hell» slapp løs, er det også verdt å merke seg en annen milepæl i den lokale rockehistorien.
I 1982 åpnet Pål Andreassen, kjent fra blant annet The Cosmic Dropouts, The Kwyet Kings og The Dahlmanns, platesjappa Jukebox.

Det lille lokalet sentralt plassert i Moss sentrum ble fast tilholdssted og møteplass for musikere og andre musikkinteresserte helt fram til Andreassen solgte butikken i 1996.

Men på tross av mye aktivitet i Kråkereiret og mange lokale band vil nok ikke midten av åttitallet bli stående som en viktig periode når det gjelder plateutgivelser fra mosseband.

Tore Berg ga ut flere plater i diverse konstellasjoner under artistnavnet Ted Mountain, og Dollsquad (som senere byttet navn til Heyday!) ga ut en 12 tommers EP på et svensk plateselskap i 1986.
Men i årene som nå kommer går mosserocken inn i en gullalder.

– Puddingsveiser og spisse sko

Aftenpostens musikkanmelder Harald Fossberg kjenner rockehistorien bedre enn de fleste her til lands.
Som vokalist i punkbandet Hærverk og den originale utgaven av Turboneger, stiftet han tidlig bekjentskap med «mosserockbølgen» som slo inn over hovedstaden mot slutten av 80-tallet.

– Jeg minnes gutter med puddingsveis, spisse sko og røffe riff. En bråte barske garasjeband med Cosmic Dropouts og Yum Yums i spissen. Jeg husker dem godt da de herjet Oslos rockepuber fra slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall, sier Fossberg til Moss Avis.

Det lille plateselskapet That’s Entertainment Records er nok en av de viktigste grunnene til at Moss på slutten av åttitallet var regnet som en av landets mest markante rockebyer.

Selskapet ble startet og drevet av Arne Thelin. Den første utgivelsen var en tolvtommer med Joyful Tears, hvor Thelin også var vokalist.
Han var også vokalist i The Cosmic Dropouts som i 1988 ga ut EP-en «Crashed Cadillacs and Broken Bones», og virkelig satte Moss på kartet som garagerock-byen fremfor noen.

Villstyringen Moss

– Mens Halden var den siste og 51. staten i USA, som har levert punk og rock med amerikansk tapning, var Moss villstyringen som ga garasjerock og punk. Sarpsborg favoriserte nagler og langt hår med heavy- og pompøsrock-orientering, mens Fredrikstad var vel noe midt mellom Moss og Halden, sier Anders Grønneberg og legger til:

– Første gangene jeg spilte Cosmics «Groovy things», snurret den rundt på platetallerkenen på 33. Synes det var en jævla seig plate til et mosseband å være. Så oppdaget jeg at jeg måtte øke hastigheten til 45», og da ble det fart på rockefoten, forteller han.

Andre mosseband som Major Maraccas, Heyday og The Cutbacks ga også ut sine plater på That’ Entertainment Records.
I løpet av en snau tiårsperiode kom det rundt 30 utgivelser på labelen.

Generasjonsskifte

Utover 90-tallet begynner et aldri så lite generasjonsskifte å gjøre seg gjeldende i rockebyen Moss.

Nye band og nye uttrykk dukker opp.

Grungen har funnet veien fra Seattle til Moss. Fuzzpopen er på full fart inn, sammen med støyrocken, metal i ulike former og avantgardisk punk.
Band som Skarnspage, Smorgasbord og Beezewax tar form. Rockeklubben under brua får nytt liv.

Plateselskapet LaNuGo Records, som ble drevet av Skarnspagegutta Fridtjof Lindeman og Nils Petter Strand står helt sentralt i denne perioden.
Selskapet utgir debutplatene til de tre nevnte bandene, som alle regnes som klassikere innen sin sjanger.

– Skarnspage og Smorgasbord var en del av undergrunnsmiljøet i Moss og Sarpsborg, som igjen hadde en fot innenfor det større hardcoremiljøet på Østlandet. For Skarnspage sin del vakte de i starten undring i lokale kretser med sær elektropønk og obskøne opptredener, skriver Petter Snekkestad, tidligere gitarist i JR Ewing, på nettstedet Rockipedia.

Musikknettstedet Panorama omtaler Beezewax´ «A dozen summits» fra 1997 som «en oversett juvel».

– Det er knapt laget et så knakende godt fuzzpopalbum i gamle Norge. Verken før eller senere, konstaterer skribenten og triller en sekser på terningen.

Sjelden salgssuksess

Uansett, det er et «veteranband» med sterke bånd til That´s Entertainment som må til for å skape Moss´største salgssuksess noensinne. Med den unge og svært lovende Vibeke Saugestad i spissen, gjør gutta i Weld suksess med låta «Crown Imperial Song» i 1996. Bandet vinner Spellemannprisen for Årets Nykommer og selger plater i bøtter og spann. Vibeke Saugestad trollbinner hele Norge med stemmen sin – også Harald Fossberg.

– Først slo hun meg over ende i relativt nypsykedeliske Weld, senere som gutsa soloartist og i diverse bandsammensetninger – og ikke minst som drivkraften bak Rock mot Fotball. Jeg har hatt gleden av å dele scene med henne, og den jenta er rene atomkraftverket – hun gløder rock, sier Fossberg.

Sammen med Morten Henriksen, er Saugestad også sterkt knyttet til Rock mot fotball, musikkfestivalen som første gang ble arrangert i 1991.
Bandene Cavebones, Cutbacks og Cosmic Dropouts, som alle øvde i en bunkers under scenen i Nesparken, bestemte seg en dag for å flytte ut i friluft. Dermed var festivalen et faktum.

Utover 2000-tallet er Beezewax og The Yum Yums, fortsatt med evighetsmaskinen Morten Henriksen som primus motor, de mest aktive mossebandene, spesielt når det gjelder turnévirksomhet i utlandet.

Parallelt bygger Kenneth Ishak i Beezewax opp en solokarriere, som kulminerte i plata «Silver Lightning From a Black Sky» i 2007, som også sørget for at Ishak ble nominert som beste mannlige artist under Spellemannprisen året etter.

Spennende fremtidsutsikter

Ishak vant ikke. Det var det et annet mosseband som gjorde, nemlig Superfamily.

Det utypiske mossebandet, som ikke hadde sprunget ut fra Kråkereiret-miljøet, stakk av med prisen for beste popalbum i 2008.
Bandet har bygget seg opp en solid fanskare med hjelp av melodiøse, storslåtte poplåter og et heftig sceneshow.

Sammen med The Dahlmanns, Saturday City og ikke minst Death By Unga Bunga utgjør Superfamily spydspissen når det gjelder mosserock i 2013.

Men bak disse, spirer og gror det som bare det. Band som Bits Between, Your Epitaph, Gjörme, Priam og MGP-deltakerne i Use Me har alle muligheter til å nå langt.

Harald Fossberg er ikke i tvil om at Moss fortjener en plass i Norges rockehistorie.

– Helt klart. Enhver by med et levende musikkmiljø som stadig fostrer nye band og talenter og ikke ser ut til å «forblø» på grunn av band inn til Oslo, fortjener sin plass på det norske musikkartet. Man kan trekke en linje fra Trondheim over Hamar til Moss når vi snakker høyoktan, kompromissløs rock. Der bandene fortsetter å komme, uavhengig av hva som er trendy akkurat denne måneden.
 

Artikkeltags