Det går en paradoksal linje fra fjorårets forherligelse av demokratiet og politisk engasjement, til realieteten i partienes nominasjonsprosesser.

Linjen er paradoksal, fordi det viktige engasjementet ikke blir underbygget med de nødvendige forutsetniger for å kunne delta i politikken.

Østfoldrepresentanten Thor Erik Forsberg er i dag den som utsettes for dette paradokset. Og han er sterk nok til å møte det, men det er ikke nominasjonskomiteen i Østfold Arbeiderparti. Det ville nok gjelde i de fleste andre partier også.

En skyggeside

For demokrati- og åpenhetsønskene fra i fjor har en skyggeside som ikke må stikkes under stol. Veien til en stortingsplass er et rotterace. Den brolegges med mange egenskaper de fleste av oss ikke ønsker å ha i livene våre, men som i politikken virkelig slår ut i full blomst.

Jeg er bipolar og HIV-positiv


Det handler om fraksjonering, ryktemakeri, posisjonering,private ambisjoner og prestisje og ikke minst å spille kortene riktig. Alt de syv dødssyndene advarer oss mot får liv i gjeskjeftige partipolitikere og partier. Sånn er det bare. Og i konsekvens ender det som regel med at mange faller for eget grep. Ingen blir offer i politikken uten selv å ha bidratt til at andre ofres.

LES OGSÅ: - Jeg røyket cannabis fordi det ga medisinsk effekt

Har vært lukket

Utgangspunktet for denne artikkelen er rett og slett at jeg vil slå et slag for åpenheten, og med det sette et skudd i baugen for Østfold Arbeiderpartis vraking av Forsberg som kandidat til Stortinget. Jeg gjør det med sympati for representanten, men også fordi jeg selv har vært veldig lukket om mine personlige skrøpligheter i det offentlige liv jeg på ulike nivåer har tatt del i de siste 25 årene.

Tar gjenvalg

Derfor vil jeg utilslørt fremføre nødvendig informasjon om meg selv for å støtte Forsberg i hans oppriktighet. Og selvopptatt blir det, fordi jeg til Østfold Høyres nominasjonskomite har meldt at jeg gjerne tar en stortingsutfordring for partiet. Jeg er i dag andre varamedlem til Tinget, nominert på listens tredje plass i 2009. Jeg tar gjerne gjenvalg, men skjønner at det må underbygges med en oppriktig personlig bekjentgjøring.

Det handler om å spille kortene riktig

Lik i skapet

Det er altså viktig at det ikke finnes for mange lik som kan falle ut av skapet. Nå er tiden inne til å gravlegge de jeg kjenner til for egen del, og ikke minst berømme Thor Erik Forsberg for å gravlegge sine. Andre politikere får gå i seg selv og foreta de bisettelsene de måtte ha behov for. Offentlig eller privat.

For er det et sted ryktene får leve som sannheter så er det i de svært lukkede rom partivesenet representerer. Og det er som det alltid er sagt; den siste som får vite hva det handler om er den det gjelder!

Det står respekt av folk som våger å vise seg fram. Forsberg er en av dem.

Alkoholproblem, bipolar, HIV-positiv

Så til klargjøringen fra min side. En større åpenhet om meg selv for å kunne være aktuell til å gjøre noe i det offentlige liv igjen:

1) Jeg har et alkoholproblem jeg har brukt mye tid på å kjempe med, der jeg har både tapt og seiret.

2) Jeg er bipolar. Det betyr at jeg er det som i gamle dager het manisk/depressiv, men som i dag har mer kategoriserte betegnelser og som med god medisinering gjør hverdagene enklere. Livskvaliteten blir bra.

3) Jeg er HIV-positiv. En svært stigmatiserende diagnose, som urettmessig ved lovs kraft gjør den smittede straffeansvarlig uansett åpenhet eller ikke. Medisinsk er det imidlertid slik at det er blitt en kronisk lidelse man kan leve med uten påvisbar virusmengde. Vårt velferdssamfunn hjelper menneskene til å kunne leve fullverdige liv. Det betyr vel at de fleste av oss skal kunne ta del i hele det offentlige liv. Dette er ikke ulovligheter, men like fullt godt materiale for den indre samtale når egnethet skal diskuteres.

Alle har sitt

Et viktig poeng er jo også hvilken personalpolitikk det politiske miljø tør å utøve når de blir gjort kjent med forhold rundt enkeltpersoner. Tar man kontakt for i beste mening å tre støttende til? Eller holder man rett og slett kjeft? Det siste er nok det mest utbredte.

Hovedinnholdet i det jeg her skriver handler om at alle har sitt med seg. Og de aller fleste, uansett hvilke problemer man bærer på, kjemper en kamp for å leve med svakhetene og forhåpentlig gjøre noe med dem. Det må også gjelde
stortingsrepresentanter og kandidater.

Verdighet

Vi kan ikke stjele fra andre mennesker det vi er i behov av å ha selv. Nemlig verdighet. Det er ikke i min lodd å blande meg inn i Østfold Arbeiderpartis prosesser. Men for alles del vil det være på sin plass å innestå for sine liv. Det kan være en ensom kamp, og har mye avvisning i seg. Derfor blir ofte våre lyter til tabuer som stenges inne i oss selv av frykt for å miste fotfestet i samhandlingen med andre.

Løsningen er åpenhet


Løsningen er klassisk sett det motsatte. Nemlig åpenhet. Men det er vanskelig å erkjenne. Vi har alle vårt eget univers vi tar oss fram i livet med. Det er utfordrende å vise det for andre. For de vi møter på vår livsvei har også sitt å holde inne med. Derfor blir det slik at våre store idealer om medvirkning, deltagelse, imøtekommenhet og integrering for andre stopper i vår frykt for egen svakhet og skrøpelighet.

La oss ta et oppgjør med dette. Ikke en gang for alle, men hver dag der vi er med dem vi er sammen med. Om det er i samliv, familie, arbeidskollegaer eller bare dem vi tilfeldigvis møter på gaten. Og så må vi være glade for at vår menneskelighet får vise seg.

Moral og moralisme

Hvem som til slutt blir nominert er opp til hvert parti å avgjøre for sine egne kandidater, men grensen bør gå der moralen krysser moralismens grense og dermed ikke lenger er en rettesnor for å gjøre livene våre så gode som mulig, men setter oss til dom over andre. Det står respekt av folk som våger å vise seg fram. Forsberg er en av dem.

Kanskje er det slik at hans åpenhet gjør ham mer egnet enn uegnet til sitt ansvarsfulle verv. Jeg tror det. Spørsmålet er om partipolitisk konformitet våger utfordringen? For er det et sted strømlinjeformen virkelig har fått fotfeste så er det i partiene. Det kan umulig svare til vårt demokratis hovedmål; nemlig at et tverrsnitt av folket skal være representert på Stortinget.

Stiller som kandidat

Med dette bekjentgjør jeg at jeg gjerne stiller som kandidat for Østfold Høyre til Stortingsvalget neste år. Og jeg gjør det mest fordi det til syvende og sist kan være erkjennelsen av at våre svakheter og lyter er vår største styrke når det kommer til stykket. Også i tjeneste for folket, av folket!

Og ikke minst; lykke til Thor Erik Forsberg, selvom jeg ønsker Høyrerepresentanter på Tinget.