– Det er på tide at noen bryter tabuet

I dag bor Aina i Moss med sin mann og deres barn. Brudekjolen henger ved siden av bildet som ble knivstukket. – Mannen min syns jeg er kjempetøff, sier hun.

I dag bor Aina i Moss med sin mann og deres barn. Brudekjolen henger ved siden av bildet som ble knivstukket. – Mannen min syns jeg er kjempetøff, sier hun. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Aina fra Moss levde med vold, trusler og terror i flere år. Hun kom seg ut av det.

DEL

Hun er 43 år og bor på Jeløy. Hun har lederstilling, er ressurssterk og samfunnsengasjert, og virker sterk og utadvendt. Og glad.
– Hver gang jeg leser om vold i nære relasjoner i en avis, er det med et bilde av en skyggelagt silhuett, en anonym kvinne. Så ser jeg mitt eget ansikt i speilet. Slik ser jeg ut. Vold skjer i alle samfunnslag, sier Aina Kaupang. Nå vil hun fortelle sin historie.


– Jeg ønsker å ta ansvar for å vise hvordan «alle samfunnslag» ser ut. De andre jeg kjenner som er utsatt for vold, ser ut omtrent som meg. Vi er vanlige folk. Det er på tide å bryte tabuet, sier Aina.
I dag er FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Aina Kaupang var en av dem som opplevde vold i nære relasjoner.

Vold

Nå bor hun på Jeløy, med sin mann og hans og hennes barn. Men i flere år levde hun sammen med en voldelig mann, i et annet fylke.
– Han skrek til meg. I timevis. Han kunne skrike tolv timer i strekk og frata meg søvn i dagevis. Hvis jeg prøvde å gå, sperret han meg inne på et rom. Kniven var ofte framme. Han truet med å ta livet sitt, ødelegge leiligheten min, han truet med å sette fyr på huset slik at hele blokka brant og jeg fikk skylda, sier Aina.


Hun forteller om hvordan hun ble truet med kniv, hvordan han truet med å ta sitt eget liv og simulerte anfall så livaktig at hun trodde han skulle dø, hvordan han var fysisk uten at det etterlot synlige merker. Hvordan han raserte leiligheten og truet med å ødelegge for henne på arbeidsplassen, i leiligheten, i familien eller økonomisk.

– Jeg var livredd hele tiden. Jeg fryktet at han skulle skade seg selv, meg eller ting jeg var glad i. Jeg var redd for å dø, sier Aina.


De to hadde ikke barn sammen, og hennes barn bodde hos sin far.
– En gang satt han foran meg og svelget en og en pille mens han truet meg med kniv hvis jeg forsøkte å røre meg. Det tok to-tre timer før han segnet om og ikke klarte å hindre at jeg ringte til ambulanse, sier Aina.

Snill og flink

– Jeg liker ikke begrepet snill og flink pike. Jeg ble veldig snill og flink. Det var regler for alt, fra å lukke bildøra forsiktig, til å ikke sitte i trappa med bukser med knapper som kunne lage merker, eller gå med våte sokker inne. Jeg var livredd for å gjøre noe galt og måtte hele tiden gå og huske på reglene.

Det var den dagen jeg sluttet å bry meg at jeg klarte å komme meg vekk

Et par ganger søkte hun hjelp av politiet. Men hun følte at hun ble møtt av arroganse.
– Da jeg ringte politiet fryktet jeg for mitt eget liv. Deler av leiligheten var rasert, det var hull i veggen, skapdører var knust, maleriet som betydde mest for meg var knivstukket. Jeg var livredd. Men jeg opplevde ikke å få noe særlig hjelp, sier Aina, som aldri anmeldte han. Hun fortalte heller ikke noe til venner og familie.
– Hvorfor ikke?
– Jeg var redd for at de skulle forsøke å gjøre noe, og at det ville skape en farligere situasjon for meg. Vi levde nærmest i isolasjon. Men jeg fikk en venninne som fikk vite litt.

Redd

– Hvorfor forlot du han ikke?
– Jeg var redd, og jeg brydde meg for mye om omgivelsene, om venner, inntekt og jobb. Det var den dagen jeg sluttet å bry meg, at jeg klarte å komme meg vekk. Da jeg skjønte at jeg var i ferd med å dø. Jeg tenkte OK, da går jeg heller dø av et knivstikk, for dette er ikke noe liv, sier Aina.
– I seks uker var den eneste setningen jeg sa til han at han måtte flytte, uansett hvordan han skrek, truet og manipulerte. Å åpne opp for dialog ville være å gi opp, sier Aina.


– Han sa han skulle oppsøke meg på jobb, banke opp noen og sette fyr på seg selv. Jeg var så stolt av jobben min. Men jeg gikk til sjefen min og sa: Det kan komme en mann, det kan hende han hyler og skriker, angriper noen og setter fyr på seg selv. Det var flaut, for ingen på jobben visste noe. Men sjefen min var helt suveren. Hun sa: Da lager vi en handlingsplan hvis han kommer. Og det gjorde vi. Det som var flaut ble borte, og da mistet han makten over meg, sier Aina.


Sjefen hennes, Kristin Berglann Tronrud, sier: – Aina tok tak i tilværelsen sin, og jeg er stolt av henne. Det var et fryktelig langt og tungt skritt for henne å fortelle om dette, men det var en selvfølge å støtte henne. Hun fryktet at han skulle tenne på seg selv ute i gata, og vi ble enige om hva vi skulle gjøre hvis det skjedde.
Aina kjøpte alarm og spray. Skiftet lås. Men fortsatte å gå på jobb. Hun hørte fra han en gang, en telefonsamtale. Senere ikke.

Alt godt

– Jeg ønsker han absolutt alt godt. Han hadde mange gode egenskaper, var interessant å prate med, kjekk, ordentlig, oppmerksom. Men oppmerksomheten bikket over i overvåking. Ingen overgripere i nære relasjoner er bare bad guys, sier Aina, som gjerne vil dele sin historie på skoler, besøke klasser og holde foredrag:
– Det er bare å ta kontakt. Det er viktig å ta opp temaet vold, og snakke om tabuene. Da mister de makten. Vi må lære hvordan man behandler hverandre i nære relasjoner. Hvor grensene går. Jeg har med meg opplevelsene hver dag, og derfor er jeg ekstra takknemlig for livet mitt. Jeg tenker på det hver dag. Nå har jeg en fantastisk mann og fantastiske barn. Det er viktig for meg at vi skal ha et hjem hvor alle er velkomne. Og jeg er blitt veldig uredd.


Bildet med knivstikkene i har hun fortsatt på veggen.
– Da husker jeg på at sånn har jeg hatt det, men sånn har jeg det ikke mer. Det er en del av den jeg er, men det er ikke meg. Jeg klarte å komme meg ut, sier Aina Kaupang.

Artikkeltags