Et veddemål om en gåtur på 55 mil passet Andreas, Eirik og Henrik spesielt godt: Ingen av dem tar beina fatt, med mindre de virkelig må.
– Det er bare én person som tror vi klarer det, og det er mora mi som må kjøre meg over alt. Jeg er nemlig ganske lat, sier Andreas Lien Eriksen og ler.



28. juli skal Andreas sammen med kameratene Eirik Varg Kaldheim og Henrik Andreas Stokkebø begynne på den 55 mil lange veien fra kaia i Moss til Bergen sentrum. For da Brann spilte semifinale i cupen mot Hødd i fjor høst, og ledet 1-0, inngikk Eirik og Henrik et veddemål: Tapte Brann skulle dem gå til Bergen.
– Vi tulla jo bare, for Brann ledet og vi trodde det var sikra, forteller Henrik.

Men Brann tapte 1-2 og nå er det på tide å sette veddemålet til live. Andreas var aldri en del av veddemålet, men har kommet med etterpå uten at han helt skjønner det selv.
– Jeg går jo aldri, men jeg synes det hørtes kult ut, sier han.

– Det at ingen tror på oss, gjør at vi har enda mer lyst til å klare det.

Heller ikke de to andre er spesielt glade i å gå, men nå skal beina altså få smake 55 mil på 12 dager. Ferden begynner på ferjekaia i Moss og går videre mot Geilo, over Hardangervidda og ender i Bergen sentrum. I snitt må de legge fire mil bak seg hver dag for å nå målet: Å se Brann i aksjon mot Lillestrøm på Brann stadion.
– Den 11. august, sier de tre.

Men da Moss Avis' utsendte sjekker terminlisten til Tippeligaen kommer det frem at kampen spilles to dager tidligere, nemlig 9. august.
– Oi. Det var fint at du så. Da må vi begynne turen dagen før da, sier de tre og ler.

Det gjør turen enda litt hardere enn i utgangspunktet, for oppvarmingen til den 55 mil lange gåturen er en uke på fotballcup i Danmark, for å lede juniorlaget til Moss Fotballklubb til seier.

– Med tanke på at vi nå må begynne turen lørdag i stedet for søndag, har vi bare noen timer på oss til å pakke om fotballbagen og hvile beina, sier Andreas.

Skal klare det

Planen er å ta med seg så lite som mulig: lite klær, telt, sovepose og stormkjøkken.

– Eirik har fått gleden av å bære teltet, både fordi han er den høyeste og har høyest marsjfart, sier Henrik.

– Noe må vi jo gjøre for at han skal holde samme tempo som oss, legger han til.

Men i mål skal dem. Henrik mener han skal ta på kommuneskiltet til Bergen om så i gips.

– Det at ingen tror på oss, gjør at vi har enda mer lyst til å klare det.