– Har en plass i hjertet og ved bordet

Sorg: – Det første året er man mer eller mindre i sjokk. Man legger stein på stein, sier Hilde Hjelseth. Hun mistet datteren Maren, i en bilulykke i 2010. alle foto: terje holm

Sorg: – Det første året er man mer eller mindre i sjokk. Man legger stein på stein, sier Hilde Hjelseth. Hun mistet datteren Maren, i en bilulykke i 2010. alle foto: terje holm Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Hilde Hjelseth mistet sin eldste datter i en trafikkulykke. Frivillig arbeid er en del av hennes sorgarbeid.

DEL

– Det frivillige arbeidet gir glede, sier Hilde Hjelseth. Hun begynte som familiekontakt i Home-Start for et halvt år siden.

– Jeg har plass i hjertet mitt, og vi har plass ved bordet, sier Hilde Hjelseth fra Moss. For to år og fem måneder siden opplevde trebarnsmoren og barnehageeieren det verste som kan skje. Ti uker før hun skulle fylle 18, omkom datteren Maren i en trafikkulykke.



– Det virker til tider umulig å leve resten av livet. Det er dager jeg ligger i fosterstilling og skriker, men da prøver jeg å tenke: Hvis Maren hadde sett meg nå. Hva hadde hun sagt og ønsket at jeg skulle gjøre? sier Hilde Hjelseth.

Ulykke

Det var den første lørdagen i sommerferien. Maren var på vei hjem fra hyttetur sammen med kjæresten. Hilde og mannen Lars var ute i seilbåt da telefonen kom. Det var Marens kjæreste; det hadde vært en ulykke.

Først trodde de ikke det var så alvorlig:

– Vi kom oss inn på land og fikk tak i en bil. Senere fikk vi en telefon om at ambulansehelikopteret var på vei. Fint, tenkte vi, da er de i trygge hender.

De nærmet seg Oslo og prøvde å finne ut hvor de skulle kjøre. Ringte forskjellige sykehus, sa at datteren deres hadde vært i en ulykke og spurte hvor de skulle dra for å møte henne. De ble satt over flere ganger og kom til slutt fram til en som ba dem stanse bilen. Det var ikke mulig, de var akkurat på vei inn i Oslo. De var i rundkjøringen på Bispelokket, da han sa: – Vi har prøvd å redde datteren deres i en time, vi har akkurat innsett at vi måtte gi opp.

Uvirkelig

De fant et sted å parkere.
– Vi var helt apatiske. Etter hvert kom to politimenn, de bare holdt rundt oss. Så ble vi kjørt til Hønefoss der ulykken hadde vært. Der fikk vi møte Maren. Hun var så vakker og fin. Det var så fint å få se henne. Vi ville ha henne med hjem til Moss. Vi kunne ikke la henne være igjen, sier Hilde.

De bar sitt eget barn ut i begravelsesbilen og kjørte bak den tilbake til Moss. Dagen etter åpnet de huset.

– Jeg tror vi var hundre stykker i stua. Venninnene kom med en lilje hver. Midt i sjokket skal man planlegge en begravelse. Det var uvirkelig, sier Hilde.

I kirken hadde hun krefter til å ta ordet og holde minnetale.
– Etterpå har jeg lurt på hvordan jeg klarte det. Men det var viktig for meg. Jeg måtte fortelle ungdommene som var der at de må leve livet sitt.

Åpenhet

– Det har vært viktig for oss å være åpne. For meg har det hjulpet å fortelle og fortelle. Det er ingen fasit på sorg. Men jeg tror ikke det er feil å prate mye, sier Hilde.

Maren skulle akkurat begynne på russetida. For Hilde ble det viktig å ta del i den.

– Å se på russetoget, og invitere russejentene hit, å se russebilen der navnet hennes sto. Vi feiret 18-årsdagen med venninnene. Å høre ungdomslatter og musikk gjør meg godt. Vi har bilder av Maren overalt, og jeg klarer fortsatt ikke å lage julekort uten at Maren er med. Det er viktig at hun fortsatt er en del av familien. Vi snakker mye om henne, sier Hilde.

Mye å ta stilling til

– Jeg sier ikke at jeg har gjort det riktige. Men det å tørre å prate med noen, tror jeg er utrolig viktig. Mange syns det er vanskelig å snakke med folk som har mistet noen. Men det er bedre å si noe feil enn å ikke si noe i det hele tatt, sier Hilde. Midt i sorgen var det mange ting å ta stilling til.

– Det blir en masse meningsløse valg. Hva gjør vi med sparepengene hennes? Billetten hennes til russetreffet i Stavanger. Skulle den bare kastes? Eller kunne vi gjøre noe som er meningsfylt? sier Hilde.

De tok kontakt med arrangøren av russetreffet, og billetten ble auksjonert bort til inntekt for Trygg Trafikk.

Sorggruppe

- I alt det grusomme, hvis det kan komme noe godt ut av det. Hva ville Maren at jeg skulle gjort? sier Hilde.
Hun og Lars begynte i en sorggruppe.

– Det var viktig å møte noen som hadde opplevd noe lignende. Bare det å se at for de fleste går livet videre. Selv om man tenker at det ikke er mulig, sier Hjelseth. Etter hvert ble hun valgt inn i styret i foreningen «Vi som har et barn for lite». Og det siste halve året har hun vært familiekontakt i Home-Start.

– Jeg tenkte, kanskje noe kan fylle noe av det gedigne tomrommet. Jeg har en kjempestor plass i hjertet, som er tom. Ingen kan ta Marens plass, men den ledige stolen står der, vi har plass både i huset og hjertet. Det koster meg ikke noe, vi gjør bare hverdagslige ting, og om jeg henter et barn til, spiller ingen rolle, sier hun.

Savn

– Man må tørre å gå ut og inn av sorgen. Man kjenner på savnet. Det å vite at man aldri skal få gitt henne en klem, lukte på henne og høre latteren igjen. Det er så smertefullt og det føles til tider så urettferdig at Marens liv skulle bli så altfor kort, hun hadde så mange planer og mye hun gledet seg til, sier Hilde Hjelseth.

– Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg ikke skulle rope på henne når middagen var klar, ikke lytte etter mopeden, høre knirking i trappa fra underetasjen hvor hun hadde rommet sitt.

Nå, etter to og et halvt år, har vi kommet dit at det kan være perioder i løpet av dagen hvor jeg klarer å tenke på noe annet. Sorgarbeid handler om å avfinne seg med at slik blir resten av livet. Vi mistet et fantastisk barn. Det er blitt en del av vår families historie, som vi må øve og lære oss å leve resten av livet med.

Artikkeltags