Ordfører Paul-Erik Krogsvold lufter hunden "Baileys" (2007).
Foto Geir Hansen

Farvel og takk Paul-Erik

Av
Publisert

Paul-Erik greide ikke mer 17. mai nær midnatt. Han hadde gledet seg så sterkt til å få høre sønnesønnen i Nesparken. Han fortalte med stolthet at med ny elektrisk rullestol utenfor huset, skulle han komme seg av sted som stolt farfar. Det rakk han ikke. Han fikk sagt farvel til Turid og Erik sammen med de nærmeste før han sovnet inn nær midnatt.

I nær 30 år - 28 - var han medlem av byens høyeste politiske organ bystyret.

Sist jeg besøkte ham mente han at han, "nøkternt sagt" som han kalte det, - kunne være fornøyd med livet og innsatsen som lærer, rektor, varaordfører, ordfører i tre perioder, og ikke minst som partiaktiv fra tidlig på 60-tallet. I nær 30 år - 28 - var han medlem av byens høyeste politiske organ bystyret. Velfortjent æresmedlem ble han, og det var han stolt av. Det er neppe noen andre av Moss Arbeiderpartis medlemmer i moderne tid, som har brukt så mange timer på politikk og partianliggende. Så var han også en av de lengstsittende partiformenn - senere leder i lokalpartiet.

Han sa stadig at det hadde ikke latt seg håndtere uten Turids tålmodighet og forståelse.

Paul-Erik var en glad gutt. Vi ble kjent med hverandre som 12 - 13 åringer. Hans arena var Skarmyra og friidrettsbanen der. På Melløs om vinteren, på skøytebanen. Han ble et midtpunkt med sitt gode humør og glade sinn.

Han ble et midtpunkt med sitt gode humør og glade sinn.

Det var ikke bare ungjentene som kretset om han - også vi gutta hadde veldig sans for vår nye kompis fra by'n. Han var en habil skøyteløper og friidrettsutøver. Det var ikke mange som slo ham i idrett. Selv om han var en de beste i kameratkretsen, fikk han aldri nykker. Å ta "idrettsmerket" var en æressak i alle år. Paul-Erik hadde en iboende rettferdssans, og passet på de som var mindre enn oss. Senere år var han engasjert starter i friidrettstevner og som tillitsvalgt i Herulf.

Paul-Erik hadde en iboende rettferdssans, og passet på de som var mindre enn oss.

Paul-Erik var seg veldig bevisst partiets relasjon og utgangspunkt i den lokale fagbevegelsen. Han minnet stadig om at det var fagforeningene som stiftet Moss Arbeiderparti i 1905.

Vi dro sammen til partilandsmøte på 70-tallet da partiet avviklet det kollektive medlemskapet. Jeg var delegat og Paul-Erik ville observere. Da var Moss Arbeiderparti det partilaget som hadde høyest andel kollektivmedlemmer fra fagforeningene av alle kommunepartiene. Det var han stolt over.

Han mente han som lærer burde være LO-organisert. LO hadde da bare tilbud til yrkeslærere. Da valgte han å melde seg inn i det lokale Transportarbeiderforbundet. Der var han medlem fram til stiftelsen av Skolenes Landsforbund.

Han ble med da vi restartet Moss AUF fra våren 1962. Han var mer egentlig mer interessert i lagets revygruppe enn politikk. Han var en glimrende amatørskuespiller. Hans revynumre i Blinkens 2. etasje og på Skytterhuset fikk opp stemningen.

Etter hvert fikk vi overbevist ham om å stille på bystyrelista, men han betvilte at det var noe for ham. Vi fikk ham engasjert i sosialspørsmål som barnevern og sosialutvalget. Slik var det i flere perioder. Hans store nettverk kom til nytte også da vi fikk han på bystyrelista for første gang. Han ble kandidaten med flest personkryss.

Østfold Arbeiderparti har også mye å takke Paul-Erik for.

Etter en turbulent periode i Moss Arbeiderparti ble ordførernominasjonen gjort med to stemmers flertall for Birger Eriksen etter Emil Andersen. Da trådte Bjørn Barang fram som varaordførerkandidat.

Perioden etter måtte jo Bjørn få en varaordførerkandidat. Da trådte Paul-Erik fram som den lederskikkelsen han ble, og startet som varaordfører.

På 80-tallet ville partisekretær Ivar Leveraas ha en organisasjonsutredning om selve partiorganisasjonen. Paul-Erik fra Moss Arbeiderparti ble innvalgt som representant for de lokale partilagene. Det syntes han var en stor ære. Siden jeg jobbet i Oslo, kjørte han med meg til hvert møte på Youngstorget. Det ble samtaler i bilen om det aller meste av politiske saker, men også mer personlige emner. Paul-Erik var lett å være fortrolig med.

På 80-tallet seilte Gro opp som utfordrer til Reiulf som vi begge hadde et ganske nært forhold til. Landsmøtet i Hamar ble et politisk basketak. Vi var begge tilstede, og brukte mange kvelds- og nattetimer på hans hotellrom.

I et stramt program tilpasset han også tid til Moss Dagblads overlevelse. Han engasjerte seg kraftig for avisas videre liv.

Østfold Arbeiderparti har også mye å takke Paul-Erik for.

Paul-Eriks forhold til politiske motstandere var respektfullt. Det viste han i samtaler og møteledelse.

Byjubileet i 1970 ble Emils jubileum sammen med Ralph Mollat. I 1995 ble ordfører Paul-Erik leder for jubileumskomiteen. Han sørget for sammen med redaktør Fredrik Bolin og rådmann Amund Rydland, at Moss kommune i jubileumsåret fikk organisert en statue ved Fossen av 17.-mai kongen Christian Frederik.

Paul-Erik har hele sitt aktive politiske liv samlet avisklipp fra begivenheter og politiske temaer. Det ble nesten en mani. Han hadde enorme samlinger av utklippsbøker på garasjeloftet hjemme og i Rådhuset. Sist vi snakket om det nært forestående byjubileet i Moss, fortalte han om sin komplette samling av dokumenter, brosjyrer og avisoppslag fra 95-jubileet. Han ville gjerne bistå med dette, om Moss kommune var interessert som han sa.

Paul-Eriks forhold til politiske motstandere var respektfullt. Det viste han i samtaler og møteledelse. Man ble glad i Paul-Eriks romslighet både som medspiller og motspiller.

Det siste politiske dokument han leste var da han ba Hanne Tollerud ta med til ham samarbeidsplattformen for Nye Moss.

I slutten av mai ville Paul-Erik hatt bursdag. Den saken han mye mer enn andre brukte store krefter på var dobbeltsporet gjennom Moss. Han var utrettelig pådriver sammen med Gretha Kant. NSB-styrets vedtak om dobbeltsporet i 1989 kom på hans bursdag. Han tålte bra vår fleip om bursdagsgaven. Paul-Erik var en tålmodig kjemper som aldri tok "æren" for noe det sto et teamwork bak. Han var faktisk beskjeden om sin person, og likte ikke å skygge for andre.

I Moss har Paul-Erik satt store spor etter seg som organsisasjonsmann og kommunepolitiker.

I Moss har Paul-Erik satt store spor etter seg som organsisasjonsmann og kommunepolitiker. Han var "støttekontakt" for mange - meget påpasselig med å støtte nyrekruterte parti- og AUF-medlemmer på 70-tallet som i de senere år.

Vi hadde som småbarnsforeldre ganske hektiske lørdagskvelder på Skarmyra, på Gjerrebogen, på Ørelunden, i Knappestøperen og felles familietreff med ungene på hytta i Stavern. Vi arrangerte venners venners samlinger stadig vekk. Paul-Erik ble fort det naturlige midtpunktet i alle festlige lag.

Tapet av godgutten Eivind etter en ulykke i Tyrkia, ble en hardt slag for Paul-Erik, Turid og Erik. Eriks gripende brodertale i Moss kirke ble noe av det kraftigste vi har hørt.

På det personlige plan utviklet det seg et veldig nært forhold til Skarmyra-gutten. Han bisto med anlegg av hage på Ørelunden, hjalp med å flytte i flere omganger og var alltid en å ringe fortrolig til ved konflikter eller problemer. Og gjaldt ikke bare meg. Paul-Erik var en storsinnet kompis som mange av oss sørger dypt over å ha mistet. Vi trodde jo han ville bli en veteran som vi ville ha med oss lenge, med hans refleksjoner og erfaringer.

Vi blir også sterkt rørt over at han fikk avslutte livet på Peer Gynt, som han var en av pådriverne for å få bygd.

Paul-Erik var en storsinnet kompis som mange av oss sørger dypt over å ha mistet.

Hans mangfoldige spennvidde omfattet også Vansjø som turområde og vannkilde. Han var veldig engasjert i å omdanne Vansjø til leirskole, og stilte seg i spissen for gode kanotilbud til skoleelever og folk flest. Han stilte seg umiddelbart bak ideen om Vansjøkonferansene.

I våre ungdomsår, med søkende tilnærming til politikk og politiske rivninger i saker og om personer, søkte vi begge til et mangeårig partimedlem vi begge omdøpte til vår politiske "onkel" - Ivar A. Hansen på Krapfoss. Han var med i partiet aktivt fra 1945. I siste samtalen vi hadde fortalte Paul-Erik at han hadde avtalt med Ivar A. om mimrekveld i løpet av sommeren. Han fortalte hvordan han gledet seg.

Det er ingen overdrivelse å omtale kjære Paul-Erik som erkemossing - en virkelig bypatriot med store historiekunnskaper om lokalsamfunnet som han i hele sitt voksne liv sto på for.

Han erkjente hvordan sjukdommen herjet med ham og at livet snart var slutt. Han fryktet ikke døden.

Det var lett å bli glad i Paul-Erik.

Fred over Paul-Eriks minne.

På vegne av mange,

Erik Roth Nilsen.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.