Gå til sidens hovedinnhold

Alf Knudsen (1923-2016): Sistemann

Alf Monrad Knudsen er død 93 år gammel.

Artikkelen er over 4 år gammel

Dermed har den siste av de overlevende norske Auschwitz-fangene lagt ut på sin siste vandring. Og vi må selv bringe hans fortelling videre nå som det siste tidsvitnet er blitt taust.

Skjønt taust. Det går nesten ikke en uke uten at jeg kommer i kontakt med noen som kan fortelle at de har vært med Alf på tur til leirene med Hvite Busser eller Aktive Fredsreiser. Han har med sine stillfarende og sterke beretninger gjennom mer enn 20 år gitt unge og voksne fortellinger som ikke bare har gjort inntrykk, men som har preget dem.

Antakelig er disse fortellingene langsomt, men sikkert på vei utover, til nye mennesker og til nye generasjoner. Det blir ikke taust etter Alf.

Alf var bare 19 år da det skjedde som skulle endre så mye. Han og noen kamerater ville ta seg til Sverige og videre til England. De kom aldri lenger enn til toget på vei mot Halden. Der ble de arrestert, og historien kunne fort ha endt der, ettersom det kort tid etter ble innført dødsstraff for å prøve å ta seg over til Sverige.

Mange leire

I stedet ble det for Alfs vedkommende en lang serie av fengsler og leire i denne rekkefølgen: Halden kretsfengsel, Botsfengselet, Møllergata 19, Grini, Sachsenhausen, Majdanek, Auschwitz, Buchenwald og Neuengamme.

Alf var heldig midt oppe i det hele. For det første hadde han andre norske fanger rundt seg hele tiden. De støttet hverandre fra dag til dag. For det andre var han mildt sagt sindig av natur. Han var ikke den som lett lot seg overmanne av dramatikken, selv om det sikkert holdt hardt noen ganger.

Han sa selv at det sterkeste var ved oppbruddet fra Majdanek-leiren øst i Polen. Sovjetrussiske styrker var i ferd med å ta området på sin marsj vestover. På appellplassen stod fangene oppstilt for å starte dødsmarsjen vestover. Så ble det uten varsel plukket ut 50 mann som ble sendt opp til krematoriet.

Alf var overbevist om at nå skulle de skytes i puljer på 50. Han beskrev mange ganger dødsangsten han kjente de fire-fem hundre meterne opp den slake bakken.

For bare å bli sendt tilbake igjen til dødsmarsjen. Til en ny utsettelse, til nye muligheter for å overleve.

Det var slik de så det de som klarte seg: Hver ny utsettelse var en ny mulighet for å overleve.

Staheten ble viktig

Slik ble også stahet en egenskap som kom til nytte. Alf sa det slik:

– Vi måtte tro på at vi skulle komme oss hjem igjen, at vi ikke skulle dø i den dritten der nede.

Vi som kjente Alf, kjente også den staheten i ham. Kanskje var det en av de aller viktigste faktorene som gjorde at han klarte seg.

Men så var det også slik at mye var styrt av tilfeldigheter. Ofte beslutninger i leirbyråkratiet som er vanskelige å forstå og umulige å etterspore. Slik som at Alf høsten 1944, etter tre måneder i Auschwitz uten varsel ble sendt til Buchenwald. Da hadde han akkurat overlevd et møte med sykebrakka. Mange kom aldri lenger enn dit.

I Buchenwald traff han norske fanger som fikk ham plassert i en grei og meningsløs jobb. Der var også de deporterte norske studentene som hadde det bedre enn de andre fangene og som – framfor alt – fikk mat fra Røde Kors. Sannsynligvis berget det Alf.

Ferden hjemover gikk med tog til Hamburg, under stadige bombeangrep fra allierte fly før han kom under beskyttelse av Folke Bernadotte og de hvite bussene.

Allerede før han gikk av toget på Sonsveien stasjon hadde han bestemt seg: Han skulle ikke grave seg ned i det som hadde hendt. Han skulle glemme, få seg en utdannelse og gå videre.

Og det gjorde han til gagns. Han ble snekker og etter hvert byggmester. I 35 år bygde han hus og fortalte ingenting om krigstiden. Det kunne ikke dekke over det faktum at han hadde forferdelige mareritt  som han aldri utbroderte noe om.

Bildeserie

Alf Monrad Knudsen (93) er død

Han kunne våkne liggende under senga.

Åpningen

Men så ble Alf og de gjenlevende av fangekameratene hans invitert sammen med sine ektefeller  av bladet Vi Menn til å besøke Auschwitz og Majdanek i 1980.

Da var det ikke lenger mulig å holde tilbake. Først da fikk fru Signe kunnskap om hva Alf hadde opplevd.

Senere kom Alf – motvillig til å begynne med – inn som tidsvitne for Hvite Busser, og da begynte et helt nytt kapittel i Alfs liv.

Han som aldri hadde holdt en tale, fortalte historien sin til stadig nye busslaster med skoleelever. Og til hans store overraskelse ble responsen enorm. De unge lyttet. Mange er de foreldre som kan fortelle at de barna de sendte på tur med Alf kom forandret tilbake, i positiv mening.

Hva var hemmeligheten?

Alf – som nå for lengst var pensjonist – kunne én ting best: Han kunne fortelle sin historie. Den fortalte han stillferdig, rolig, uten fakter, uten overdrivelser av noe slag. Jeg har aldri hørt Alf så mye som ta i litt når han fortalte om det vesle jødiske barnet som en SS-sjef slo ihjel mot plankeveggen på en brakke i Majdanek.

Han hadde sin historie, han fortalte den slik han kunne den, og den stod trygt uten understreking eller dramatiseringer.

Fortelleren

Nå var det blitt hans livsoppgave å bringe videre fortellingen om det som skjedde og som ikke må få skje igjen. Det gjorde han på mer enn 100 turer. Han fikk Kongens fortjenstmedalje for dette i 2014.

– Vi har en historie å fortelle, sa Alf når han skulle beskrive sitt virke som tidsvitne.

Ikke minst gjorde han det i solidaritet med alle dem som aldri kom hjem. For eksempel Johannes Brattli, Trygve Brattelis fetter, som døde i Auschwitz.

Og han fortalte og fortalte. Han gikk aldri lei, og det var sjelden han ville innrømme at han var sliten. Og på de aller fleste av de lange bussturene var hans kjære Signe ved Alfs side. Det ble deres livsoppgave dette, å bringe Alfs fortelling til nye generasjoner.

Fortellermagien

Jeg har selv opplevd to helt spesielle episoder. Jeg var med Alf på de to siste turene han gjorde til Polen og Auschwitz. Han orket ikke lenger den lange bussreisene, så vi fløy til Krakow og var med skoleklasser ut til Auschwitz. Etter en lang dag – vi startet fra Krakow klokka halv åtte – var det rett inn til et hotell i Krakow der alt var klart for en tematime med Alf.

Mer enn fire hundre femtenåringer pleier å bety en del støy. Men så tok Alf mikrofonen og sa som han pleide:

– Jeg heter Alf Knudsen og kommer fra Son. Vet dere hvor det er?

Så var han i gang, holdt på i rundt 50 minutter. Så gikk det en time før elevene hadde stilt alle sine spørsmål, og så var det tid for å gi Alf en klem og fotografere armen hans med fangenummeret fra Auschwitz.

Magi i fri utfoldelse.

For meg står Alf tilbake som mannen som kunne fortelle så utrolig stillferdig om det aller verste.

Det gikk rett under huden på oss alle og det er den kunnskapen han ga oss som vi skal bruke videre i kampen mot urettferdighet og overgrep.

Ikke krigshelt

Alf la vekt på at han ikke var noen krigshelt. Det rakk han aldri å bli. Men han avsluttet alltid med en fast formulering:

– Jeg har fortalt hva jeg opplevde i leirene og dermed gjort en liten innsats for fredens sak. Vi som kom hjem, har en plikt til å fortelle overfor dem som ble igjen der nede.

Hjelper det? Man må aldri gi opp håpet om en bedre verden.

Fred over Alfs minne.

Øystein Franck-Nielsen

Kommentarer til denne saken