Rovviltnemdene hadde allerede vedtatt en rekordhøy jakt på ulv – selv om den er en utrydningstruet og fredet art. Og nå er jakten i full gang, hovedsakelig i Viken og Innlandet. Etter jakten vil vi etter alt å dømme ende med mindre enn 50 ulv. Så er det alltids noen grenseulv i tillegg til at det kommer nye kull. Likevel er det åpenbart at dette ikke er noen bærekraftig eller levedyktig stamme, heller ikke når vi ser dette i sammenheng med svensk ulv. Et sånt antall fører til svært høy innavlsgrad, og med sårbarheten som følger av det.

Rovviltforlikets lave bestandsmål forutsetter derfor at vi tar særlig vare på genetisk viktig ulv, altså ulv som er innvandret og har annen familiemessig bakgrunn enn den som dominerer i Norge nå. Når Ap, Sp og Frp i Stortinget gjennom hastebehandling nå har tvunget frem at det ikke kan være en buffersone rundt en slik ulv nord for ulvesonen, har de samtidig skutt ned en av grunnpillarene i rovviltforliket. Nekter vi å ta nødvendige hensyn til slike ulv må det føre til et høyere bestandsmål, siden det å ikke ta hensyn til genetisk viktige ulv innebærer en svakere ulvestamme.

De fleste av oss ser sjeldent eller aldri rovdyr i vill tilstand, selv om den vedtatte ulvesonen altså grovt sett omfatter hele Østfold, Follo, Bærum, Oslo og Romerike øst for Glomma, og fortsetter nordover i Innlandet øst for Glomma. Likevel oppleves det for mange som viktig å vite at de finnes der, og at det fortsatt er deler av naturen vår som ikke er omgjort til parker og strømlinjeformete næringsarealer. Vi har også et globalt ansvar her. En del ulvemotstandere omtaler ulvesonen som et slags naturreservat. Når de fleste av oss tenker på kommunene i det overnevnte områdene må vi vel bare konstatere at det for antakelig de fleste av oss ikke akkurat er så veldig treffende beskrivelse.

Om vi ikke gjør vår bit og respekterer internasjonale konvensjoner er det vanskelig å forvente at andre land tar vare på sin del av naturmangfoldet, som også består av dyr som regelmessig tar mennesker. Vi står oppe i den største masseutryddelsen av arter siden dinosaurenes tid. De fleste dyr og fugler på jorden er i dag de vi selv holder som husdyr. Bare 4% av verdens pattedyr er i dag ville. De øvrige består av mennesker (36%) og dyr vi aler opp for å spise (60%).

Det er verdt å merke seg at den største utfordringen for beitenæringen neppe er ulv, men snarere at de ikke får solgt så mye som de ønsker, og at det betales for lite for kjøttet. Slik sett har næringen mye å vinne på å bidra til at vi tar bedre vare på rovdyrene, i allianse med miljøbevegelsen. Da kunne man lettere profilert seg som en del av bærekraftbølgen. Nå assosierer mange dette som «konfliktkjøtt» og i hvert fall ikke som bærekraftig – kanskje fordi man opplever at rovdyrmotstanden ofte kobles til motstand mot naturvern og miljøhensyn.

Dette er trist, særlig når det bidrar til at mange likevel fortsetter å kjøpe kjøtt fra dyr som knapt ser dagslys og lever korte liv i industrielle haller, og med betydelige innslag av importert fôr. Slik sett er det gode argumenter for å satse på beitedyr, som i større grad klarer seg på vekster vi ellers ikke klarer å nyttegjøre oss, og som i mindre grad er avhengige av import fôr. Denne polariserte kampen særlig mot ulv fører dermed til tap ikke bare av en verdifull del av vår egen natur, men også en svekkelse av det globale vernet av natur og dyr, samtidig som det blir mindre salg og lønnsomhet også for beitenæringen. På tide å snu?