Interessen for kvinnefotball er økende i Europa og i vårt land. I 2019 estimerte UNESCO hele 33 millioner utøvere i verden. I Norge i dag er kun herrefotball og ski større enn kvinnefotball. I Norge og i Moss har vi historisk vært ledende innen denne idretten. Men på tross av at det aldri har vært så mange jenter i landet vårt som har begynt å spille fotball, slutter de fleste jentene i 14-17 års alderen. Hvordan henger dette sammen?

Jenter starter, som guttene, med fotball i ung alder. Men de merker tidlig at de ikke er gutter. Hvordan de blir tatt imot, sett og gitt prioritet i klubbenes egne rekker varierer nok mye. Men som både trener og lagleder innen jentefotballen i Moss de siste 10 årene har jeg erfart litt av hvert.

Som trener for jentene i Sprint arvet vi et nett vindskeive baller. Og når vi ble et 16-årslag, arvet vi Gutt 16 sitt den gang nye sett med baller fra året før. Draktene var utgått for lengst, slitte, med ulike logoer og størrelser som ikke passet. Nye drakter var uaktuelt.Hva forteller dette jentene? Og hva forteller dette foreldrene som betaler kontingenten?

Som fotballtrener har jeg vært opptatt av lagets prestasjonsutvikling. Jeg tror med noe erfaring i ermet at dette også er spillerutvikling. Men selv om man som trener eller lagleder registrerer at laget har fremgang, finnes det kritikere som ikke ser lagets utvikling med samme øyne. Dette kan være klubbens ledelse som hele tiden skuler til de gamle pokalene og bildene på veggen, engasjerte sponsorer som klubben tillater å ha innflytelse på klubbens drift, sportslige ledere som ikke evner å forstå hvordan et lag bygges over tid, foreldre som kun ser sine egne barn og kritiserer treneren for manglende spillerutvikling.

De senere årene har det blomstret opp en rekke fotballakademier. Akademiet skal være et tilbud for de bedre spillerne på et nivå over klubblaget. Tanken er i utgangspunktet god, men tar også fokus fra den spillerutviklingen som skjer som følge av lagets utvikling. Bodø Glimts seriegull 2 år på rad, tross tap av sine beste spillere, sier vel litt om hvordan lagutvikling gir individuell prestasjonsutvikling. Men i Moss har fokuset de siste årene vært det tradisjonelle: - hospitering til andre lag, spill med guttene, akademi, hospitering til lag i regionserie, sonelag og eventuelt kretslag. Et voldsomt fokus på de beste og et stort tilbud. Men de beste vil man alltid finne plass til. Det er de andre spillerne som trenger et løft slik at gruppa fortsatt er et lag om ett eller to år.

Vi ser tilsvarende fokus på de beste når trenere tar ut lag og tildeler spilletid. Hvis datteren din har deltatt i 60 minutters spillermøte, varmet opp 30 minutter, men har sittet og fryst i 45 + 15 + 40 minutter på benken, og får spille kun de siste 5 minutter av en kamp, er det vel naturlig at både spiller og foreldre i bilen hjem blir enige om at leksene prioriteres ved neste korsvei! Slik slutter jentene en etter en. Samtidig klager klubber og trenere over frafallet i jentefotballen!

Om forholdene er vanskelige i de lokale lagene, er det verre oppover i systemet. Enkelte kretslag har vært gjenstand for ren nepotisme, hvor spillere fra trenerens hjemklubb prioriteresbåde ved uttak til lag og ved spilletid. Uten inngripen fra kretsen, som har blitt gjort oppmerksom på forholdet, men lukker øynene. Hvordan dette påvirker spillere, trenere og foreldre fra Moss som gjentagende ganger er vitner til dette skuespill kan man jo tenke seg. Og det er kanskje ikke så rart at mange gode jentespillere fra Moss legger fotballen på hylla?

Resultatet av denne fotballpolitikken er at majoriteten av spillerne slutter før de når seniornivå. Nødløsninger som sammenslåing med andre lag og andre klubber vil bøte på problemet, men gjør ikke noe med årsakene til frafallet i jentefotballen.

De siste årene har holdningene til kvinnefotball blitt bedre. I Moss har det skjedd mye positivt på få år. Men det er fortsatt langt igjen. Fotball er vel den eneste idretten hvor kvinners prestasjoner fortsatt sammenlignes med menns. Siden 2003 har det norske kvinnelandslaget spilt sine hjemmekamper på 30 stadionanlegg rundt om i landet, og ikke på den norske hovedarena Ullevål stadion. Hva kan være årsaken til dette? Det er uansett et tydelig signal om holdning, prioritet og verdisyn.