Jeg er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Moss og har hele solidaritets-ballasten i ryggraden. Penger hadde vi ikke. Jeg ble langt over 40 år før jeg kunne låne nok i banken til å eie egen bolig. Jeg var godt over 50 år før jeg endelig kunne slippe å bekymre meg for privatøkonomien.

De unge voksne

Hvor skal vi begynne?

Jo, la oss starte med de unge voksne. Tilfeldigvis er to av mine barn førstegangsvelgere i år, og venstresidens reaksjoner etter skolevalget tydeliggjorde en del trekk ved den nye venstresiden som ikke er helt i takt med en tradisjonell sentrum-venstre velger i Norge.

Åpen forakt, latterliggjøring og utdriting av meningsmotstandere slår ikke godt an hos oss arbeiderliberale i midten. For jeg trodde nesten ikke det jeg leste da venstresidens politikere kommenterte årets skolevalg hvor høyresiden gikk fram.

En trend som vi nå vet ikke var så spesiell, fordi resten av landet gjorde akkurat det samme. Men etter skolevalget ble de unge voksne definert som «skremmende», «uvitende», «egoistiske» eller rett og slett «dumme».

Hva var forbrytelsen til de unge voksne i 2023? Jo, noen tusen flere stemte Høyre enn ved forrige valg. Høyre altså, ikke NSDAP. Det var visstnok ikke til å tro, og dermed ble TikTok-teorien født.

Da måtte jeg gni meg i øynene.

TikTok og Greta Thunberg

Blå politikere var visstnok bedre på TikTok enn de røde sa noen, og dermed slapp venstresiden gå i seg selv og stille de åpenbare spørsmålene.

Er det noe i politikken vår de unge velgerne ikke liker? Er det noe med retorikken vår unge velgere skygger unna? Men nei, spørsmålene ble ikke stilt. TikTok hadde skylda, og så fortsatte man å vise forakt overfor meningsmotstandere på SoMe, og droppet å gjøre en grundig analyse av egen politikk.

Latterliggjøring av flere årskull unge mennesker, er ganske uspiselig for store velgergrupper. For eksempel noen hundre tusener av potensielle Ap-velgere som har barn i skolevalg-alder.

Å være ydmyk nok til selvransakelse når store velgergrupper går samlet i en retning, burde vært første refleks. Det er den vi er oppdratt til å ha, vi barn av foreldre som jobbet seks dager i uka.

Må forstå ungdommen

«Greta Thunberg er død» sa Unge Høyre lederen, og avisredaksjoner og SoMe gikk bananas igjen.

Men Thunberg er interessant fordi nøkkelen til å forstå ungdommen kanskje ligger begravet her under en sleivete kommentar. Den imponerende Greta Thunberg representerer ikke bare kampen for bevisstgjøring om en planet som er i alvorlig trøbbel. Hun representerer også «undergang».

For unge mennesker som er på vei ut av videregående med rosa drømmer om framtiden, så er ikke en politikk som kun prediker «undergang» spesielt tiltrekkende – uansett hvor skummel framtiden kan defineres. Unge mennesker vil ha håp, de vil leve så ubekymret som mulig, og de som kan gi dem det håpet vinner stemmene.

Godt utdannet

Jeg synes ikke det er usympatisk at en 18-åring har fremtidsdrømmer. Jeg var 18 selv en gang, men jeg var ikke så smart som de 18–19 åringene som ramler ut av videregående i disse tider. For alle som var russ i 2023 kan mer om miljø, global oppvarming og klodens utfordringer enn de aller fleste av oss.

Problemstillingene rundt miljø og kloden de skal arve ligger inne i flere fag på ungdomsskole og videregående. De skriver oppgave etter oppgave, og de leser oppdaterte tabeller og grafer for globale utslipp. De leser svart på hvitt tallene som sier at om Norge sank i havet i morgen så ville det ikke ha noen som helst innvirkning på den globale oppvarmingen.

Ja, det er faktisk akkurat det grafene de studerer viser.

De viser de samlede utslipp for Kina, USA og Russland, og de viser framtidige utslipp for India og Afrika, og så tenker ungdommen sitt.

Da blir asfaltering av nye sykkelveier i et av verdens kaldeste land, eller fjerning av parkeringsplasser i byer uten parkeringsproblemer, en totalt meningsløs og navlebeskuende miljøkamp.

Ungdommen bare rister på hodet av det. De vet utmerket godt at det ikke hjelper framtiden deres en dritt.

Ok eller demotiverende

Politikere i Norge er rørende enige om at skatt – ytelsen fra det private til det offentlige – må til for å finansiere tjenester til fellesskapet. Fra Rødt til Frp er det ikke skatten i seg selv som diskuteres, men snarere nivået fra private individer eller private bedrifter, og hvor mange områder som skal beskattes.

Det finnes ulike grenser for der for nordmenn, mellom hva som kjennes ok og hva som kjennes urettferdig eller demotiverende.

Ap har de siste årene forsterket retorikken mot de som tjener mer enn 750.00 i året, men særlig mot «milliardærene», som det egentlig ikke er så veldig mange av.

I alle fall ikke nå, som de fleste har flyttet og dermed mistet staten muligheten til å beskatte dem. Man forsvarer økt skattetrykk med at de «rike må betale mer», siden de i større grad har råd til å bidra til fellesskapet.

Problemet er bare at økt skattetrykk og nye avgiftsregler alltid går utover arbeidsklassen og lavere middelklasse.

Jeg vet det. Jeg har levd der noen tiår.

Tjener du 350.000 kroner i Norge er marginalskatten 35 prosent. Om du er så heldig som lavtlønnet og har fått ta over huset til foreldrene dine får du eiendomsskatt.

Har du ikke råd til Tesla og må kjøre ungene til treningen med en eldre bensindrevet bil, betaler du billån, 27 kr literen for blyfri 95, forsikring, veiavgift, og om bilen må repareres må den settes på jordklodens dyreste bilverksteder hvor innkjøpsprisen til bildeler ganges med fire for å kunne lønne bilmekanikerne.

Alt er dyrere

Så tidobles plutselig strømprisene fordi det har vært tverrpolitisk enighet i Norge om å vedta et system som ingen skjønner noe av eller har noen mulighet til å regulere skikkelig, og da har du plutselig ikke lengre råd til å reise på ferie.

Matvareprisene er kunstig høye i et fordyrende system av momsregler, tollsatser på varer og store marginer hos matvarekjedene.

Og når du sparer opp lønna di, kjører til Sverige for å hamstre billig mat, og fylle tanken full på vei hjem, blir du kalt «harry».

Så jobber du beinhardt i 20 år og kommer deg opp på 800.000 i året, da betaler du 250.000,- kroner i skatt. Men den forbedrede nettolønnen din blir raskt borte fordi du sannsynligvis har tatt opp så mange lån som lavtlønnet at det ikke monner som du håpet.

Det er nesten komplett umulig for en lavtlønna arbeider å skape en formue i Norge.

Og det er her de tradisjonelle Ap-velgerne lever.

Hvem er vanlige folk?

Husk at for denne gjengen, den jeg vokste opp med, så er de som klarer å jobbe seg opp her i verden og skape seg en formue, de er helter.

Hvorfor?

Jo, fordi våre foreldre jobba livskiten av seg for å skaffe barna et bedre liv. Noen klarte det, andre ikke.

Det dyreste jeg arvet av mine foreldre da de døde var en måneskinnslampe. Men sammen med de aller fleste i Norge med min bakgrunn arvet jeg også gnisten til å jobbe hardt for at barna skal kunne starte et litt annet sted enn meg.

Og det er her Ap og venstresiden trår feil. For hvem er «vanlige folk»?

Vi er ganske sammensatt. Men vi er stort sett ikke interessert i fiendebilder av nordmenn som lykkes. Det er ikke automatikk i at suksess er sølvskje i munnen.

Suksess er stort sett forbundet med hardt arbeid 24/7, risikovilje, pantsatte eiendeler for å få investerings lån, god timing og litt flaks. Vi jobber jo ikke hardt for å beholde status quo som lavtlønnet, vi jobber for vekst.

Regjeringen og byrådet i Oslo har skapt kunstige fiendebilder i Norge. De har beveget seg mot en akademisk venstreside som i stor grad latterliggjør alle som ikke er rettroende.

Hva burde Ap gjort? Jo, plassert seg trygt i midten. Akkurat der de fleste av oss er. Vi liberale, som liker kompromiss, samarbeid og den konstruktive samtalen. Midt i, der hvor by og land går hand i hand, og arbeider og direktør spiser matpakka sammen.

Det partiet som trår trygt med begge beina der, vinner valg.

Dette leserinnlegget stod først på trykk i Nettavisen. Per-Olav Sørensen er fra Moss, men bor i Oslo.