I sitt innlegg 2. november hevder administrerende direktør i Glommen Mjøsen Skog, Gudmund Nordtun, at skogsindustriens kritikere fremmer estetikk og kortsiktige hensyn. Dette til tross at det meste av kritikken mot det moderne skogbruket er forankret i bl.a. ødeleggelse og fragmentering av livsmiljøer, tap av biologisk mangfold og klima. Disse "estetiske hensynene", som fremheves av oss kritikere med sterk bekymring for naturens tålegrenser og kommende generasjoner, er altså "kortsiktige".

Nå er det snarere Nordtun selv som fremmer estetiske og kortsiktige hensyn til forsvar for det moderne skogbruket; som f.eks. variert landskapsbilde, hogstflater med lys kontra tett skog uten lys (typisk for plantasjeskogen) og urørt skog ved siden av "velstelt skog" (som om skog må "stelles" for at den skal kunne leve, nyttes som ressurs og nytes av oss mennesker).

Fremstillingen skal rettferdiggjøre dagens etablerte plantasjeskogbruk, fullstendig dominert av ødeleggende flatehogst, der skog er noe som "må forvaltes i et 100-årsperspektiv". Denne etablerte "sannheten" er indoktrinert i hodene på det moderne skogbrukets utøvere, som i hovedsak drives av kortsiktig profitt og mindre av omtanke for natur, klima og menneskelige verdier på lengre sikt.

Det biologiske mangfoldet er ikke tjent med det moderne skogbrukets "estetiske" og kortsiktige konsekvenser. Skogen som etableres etter flatehogst er fjernt fra "nær den helt naturlige skogen". Som skogbruker har Nordtun her kun trær i hodet, uten å erkjenne at naturlig skog er vesentlig mer enn bare trær. Man trenger ikke å være biolog for å forstå at det meste av liv dør når et helt område meies ned. Ei heller for å forstå at alt liv (utenom nye trær) som skal gjenoppstå, må komme fra et sted og samtidig ha et etablert livsmiljø å leve og formere seg i. Dette tar mye lenger tid enn i skogbrukets kortsiktige perspektiv, spesielt når det stadig skapes flere store lommer av fattige skoger mellom slike rike livsmiljøer. Frodige skogsområder som kan sikre at mangfoldet bevares blir stadig færre og mindre.

Argumentasjonen for klimahensyn ved fornybarhet er også mangelfull. Skogens fornybarhet er kun i et langsiktig perspektiv og er ikke tilfredsstillende i seg selv. Flatehogst medfører betydelige utslipp av CO2 pga. nedbrytning av mye lagret biologisk materiale som ikke lenger er bundet i liv, helt til nye trær har nådd en viss størrelse og kan begynne å kompensere for utslippet. Det tar tilsammen tiår fra hogst til ny skog har dekket for tapene. Problemet er at disse tiårene har vi i dag ikke råd til!

Når Nordtun viser til at vi har mer gammel skog enn noen gang i nyere tid, skyldes dette blant annet at "nyere tid" er den tiden etter tidligere nedhogging av de største og mest verdifulle trærne i mange av skogene våre. Noe av dette er nå kanskje blitt aldrende skog, men det er ikke det samme som gammelskog (som har få spor etter tidligere hogst). Det meste av det økende volumet er nettopp hurtigvoksende plantasjeskog som skogindustrien har plantet og "stelt". Med den konsekvens at antall dyr og planter for det meste er sterkt synkende, og antall truede arter raskt økende.

At gammelskogen forsvinner er ikke et "bilde som skapes". Halvdelen av norske skoger som skogsindustrien ikke finner økonomisk drivverdig, er i hovedsak nettopp tidligere flatehogd skog som har blitt omgjort til hurtigvoksende skog med dårlig tømmerkvalitet. Det finnes lite gammelskog som ikke er drivverdig for skogsindustrien, medmindre den er vanskelig tilgjengelig. Det er gammelskogen som gir den beste virkeskvaliteten til trelast og de høyeste prisene, og det er nok årsaken til at skogsindustrien stilltiende vil ta ut tømmeret i de få gjenværende gammelskogene. At det blir færre av disse skogene i den drivverdige halvdelen av skogsarealene er observerte og registrerte fakta.

Når biologisk antall og mangfold er synkende i norske skoger, er det et paradoks at skogsindustrien kan slå seg på brystet med miljøsertifisering. At revidert standard (PEFC) er utarbeidet i samarbeid med miljøorganisasjoner betyr ikke at disse går god for den. Selv om skogsindustrien har latt andre få påvirkningsmulighet, er det fortsatt skognæringen selv som utarbeider standarden uten noen offentlige krav. Miljøorganisasjonene har større tillit til uavhengige sertifiseringer som f.eks. FSC, men som skogsindustrien motarbeider.

Alle miljøorganisasjoner peker dessuten på hovedproblemet med dagens miljøsertifiseringer; det er skogsindustrien selv som foretar registreringer av sårbare livsmiljøer og som står for kontroll av gjennomføringen. I tillegg er kravene i standarden om bl.a. etterprøvbarhet sjelden oppfylt. Naturvernforbundet har f.eks. gjentatte ganger dokumentert mange og viktige livsmiljøer som etter miljøstandarden skal bevares, men som skogbruket "overser" og tar ut. Skogsindustriens registreringer er ikke offentlig tilgjengelige, og gjentatte anmodninger om å få innsyn i disse blir avvist. At industrien har vilje og evne til å bevare de samme naturverdiene de har gjort seg kortsiktig økonomisk avhengige av, står ikke til troende. Miljøsertifiseringene er selvfølgelig drevet av markedet og ikke av industriens velmenthet.

Det er allikevel vanskelig å forstå at skogsindustrien ikke evner å tenke mer langsiktig og omstille til mer lukkede hogstformer der det er mulig, når andelen skog som kan gi skikkelig kvalitetsvirke snart ikke kan bli lavere. En livskraftig fleraldret skog, med naturlig døde og gamle trær, tar vare på biologisk mangfold samtidig som den produserer store trær med god kvalitet for næringen. Forsiktig kontinuitets-hogst i slike skoger vil heller ikke medføre klimagassutslipp ved hurtig nedbrytning av "frigjort" biologisk materiale, slik som for flatehogsten. Det er slike kontinuitetsskoger med rikt plante- og dyreliv som også gir den beste opplevelsen for de fleste mennesker, ikke et lappverk av flatehogde, plantede og "velstelte" arealer med sterkt redusert artsmangfold.

Istedenfor å skyve eget fokus på estetikk og kortsiktige hensyn over på næringens kritikere, synes jeg administrerende direktør i Glommen Mjøsen Skog heller bør intensivere fokuset på kontinuitetshogst som beskrevet på egne nettsider under nyheten "Kontinuitetshogst er i vinden" (mars 2022). Det er ikke riktig som det påstås i denne artikkelen, om at det ikke finnes nok vitenskapelig belegg for fordelene. Det koster å investere, men med riktig langsiktig tenkning kan gevinsten være stor. Ikke bare for skogbruksindustrien på lang sikt, men også for utallige arter med nær ufattelig lenger eksistens enn mennesket og for fremtidige generasjoners livsgrunnlag.