Jeg er blant de privilegerte i Norge denne våren. Jeg er i arbeid og jeg har en jobb i Utdanningsforbundet det er mulig å gjøre hjemmefra. Det gjør at min leder har en mulighet til å følge rådene om hjemmekontor for meg. Jeg trenger hverken, mer enn normalt, å snu på krona, eller bekymre meg for å bli smittet eller å smitte andre i arbeidssituasjonen min.

Som en bonus er terskelen for å besøke min mor på 65 eller min bestemor på 92 lavere for meg nå, enn den ville vært dersom jeg hadde hatt en jobb der «meteren» kun var et teoretisk måltall og mitt vern mot muterte eller tradisjonelle virusvarianter kun hadde vært en flaske håndsprit.

Å besøke min far derimot er mer problematisk. Han er lærer. Det er og min kone. Naboen er politi. Den andre naboen er barnehagelærer. Leter jeg rundt i nabolaget er jeg helt sikker på at jeg finner både sjåfører, rektorer og en og annen oljearbeider. Felles for de alle er at de befinner seg på regjeringens liste over viktige og samfunnskritiske funksjoner. De må være på jobb, i førstelinja, for at samfunnet skal fungere til fordel for oss andre.

For å si det enkelt, førstelinja er for viktige til at de skal kunne beskytte seg på lik linje med alle andre. Når de ikke kan beskytte seg, på samme måte som meg, begrenser de også sitt sosiale handlingsrom, mer enn det jeg må. Jeg kan forholde meg til myndighetenes råd for sosial kontakt. Det kunne jeg ikke dersom jeg hadde møtt et sekstitalls personer, hatt ett gråtende barn på fanget eller foretatt en eller flere arrestasjoner i løpet av dagen. Førstelinja tar, eller blir pålagt å ta, en for laget.

Derfor er det meningsløst at disse yrkesutøverne ikke blir prioritert sterkere av både lokale og sentrale myndigheter i håndteringen av krisen. Dette kommer til uttrykk der lærerorganisasjonene tar initiativ til en kollektiv avtale for helt reelt merarbeid det siste året, og KS, som representerer lokale myndigheter og arbeidsgivere for lærere, møter dette med et skuldertrekk og nærmest gir beskjed om at «dere får skylde dere selv». Sentrale myndigheter har til nå også unngått å prioritere førstelinja i vaksinasjonskøen. Det er ganske vanskelig for meg som hjemmekontorist å begripe.

Det er ingen som hevder at hverken politifolk eller lærere skal vaksineres før personer i risikogruppene eller helsevesenet. Det gjør heller ikke jeg. Men det kommer til et punkt der det er vi unge, friske og raske skal få smake nåla. Her må det være mulig å gjøre noen prioriteringer. Jeg trenger ikke være først ute. Da er det min tur til å ta en for laget og stille meg bakerst i køen.

Jeg vil gå så langt som å si at det forbauser meg at ikke flere snakker høyt om denne delen av vaksinasjonsstrategien. Hvor er kommunedirektører, ordførere og lokalpolitikere? Det burde vært et unisont rop om revidering av vaksinestrategien for å opprettholde tjenestene førstelinja. Når det kommer til dette temaet burde kommunikasjonslinjene mellom kommunes organisasjon, kommunene, lokalpolitikere og partiapparatene være rødglødende allerede. For hvor lenge vil for eksempel argumenter som «det er viktig at tilbudet til barn og unge opprettholdes» være gyldig dersom man ikke viser administrativ og politisk vilje til å sikre at det nettopp skjer.

Dersom du er kommunedirektør eller lokalpolitiker og leser dette debattinnlegget i lokalavisa som en oppfordring, vel da er mitt mål nådd. La oss sammen kreve en revidering av vaksineringsstrategien. Vi må prioritere lærere i barnehage og skole, sammen med de andre i førstelinja.