Venstre blir av flere trukket frem som primus motor bak regionreformen. Politikere og kommentatorer harselerer både med den og med Venstres rolle. Det tåler Venstre, men jeg er usikker på om fylkeskommunen kommer spesielt godt fra det.

Mangt har blitt sagt om hvordan Venstre i sene nattestimer angivelig fikk regjeringen med på regionreformen. Selv om vi kunne levd godt med inntrykket at det var Venstre som stod i bresjen for at det var på tide å reformere regionene i Norge og tilby dem flere oppgaver og arbeidsplasser, blir det historieforfalskning. Vi har nok latt oss inspirere, og det av parti som i dag gir inntrykk av at de skyr enhver reform av regionene som pesten.

Reformfrøet ble sådd etter inspirasjon og samarbeid med KrF og Senterpartiet i Bondevik I-regjeringen. Den tok i 97 initiativet til en desentralisering av statens makt. Sp og kommunalminister Åslaug Haga tok stafettpinnen videre inn i den rødgrønne regjeringen. Haga gikk høyt på banen og ønsket seg et Norge med langt færre enn 19 fylker. Men i denne saken er jeg redd Senterpartiet har pådratt seg politisk hukommelsestap.

Som Haga, mener Venstre at reform var en god idé. Utøvelsen av makt og fordeling av politisk ansvar bør skje slik at flest mulig beslutninger skjer nærmest dem det gjelder. Men balansegangen er krevende. Små og innbyggerfattige fylker begrenser hvor mye ansvar og oppgaver man kan ha. Og blir fylkene for store, mister man nærheten til innbyggerne.

Regionreformen var et forsøk på å løse denne umulige oppgaven. Den måtte løses for at man med rette kan mene at vi trenger tre nivåer for å styre Norge. Vi snakket om robuste regioner, helt til journalistene harselerte så mye med uttrykket at det virket mot sin hensikt. Likefullt var det nettopp det vi ønsket.

Generalistprinsippet handler om at alle fylker skal løse de samme oppgavene. At Troms og Finnmark har akkurat de samme oppgavene som Viken. Det kan ikke gis større oppgaver enn hva den minste regionen er i stand til å finansiere og gjennomføre. Derfor var det nødvendig at også Finnmark slo seg sammen med naboen.

For Vikens del handlet det om å inkludere fylker med allerede tett samarbeid. Det handler om kollektivtrafikken, innbyggere som jobber og bor på tvers av fylkesgrensene og hva det ellers er naturlig at en så tett og folkerik enhet som Viken samarbeider om.

Det er verken lange eller korte avstander som har gjort samarbeidet i nye Agder, Vestland og Trøndelag såpass godt. Også her bor innbyggere langt fra de fysiske beslutningsorganene. Men fordelene får fokuset. Man ønsker genuint at de nye fylkene skal fungere som utviklingsaktører som gir næringsliv og offentlig sektor bedre infrastruktur og nødvendig kompetanse. Regionene skal bli attraktive for nye tilflyttere. Ta Vestland som eksempel. De har fokusert på utvikling, tatt en ledende rolle i det grønne skiftet, fremfor å bruke kreftene på krangling og avvikling.

Nylig sa jeg fra Stortingets talerstol at Sp har reist rundt med ønske om skape uro. Senterpartister i salen følte seg rammet av kritikken. Det kom visst som lyn fra klar himmel. De undervurderte nok effekten det kan ha at en partileder, med stø kurs mot regjeringskontorene, lover bot og bedring så fort han tar over makten. At det ikke er noe poeng for Troms og Finnmark å starte den krevende samkjøringsprosessen de andre fylkeskommunene har kommet langt med, fordi fylket og flere med skal splittes så fort regjeringsskiftet er på plass.

For Venstre kom det som lyn fra klar himmel at Senterpartiet plutselig, nærmest over natten, bestemte seg for å gjøre motstand mot regionreformen til en av sine viktigste kamper. Jeg har utallige ganger forsøkt å minne partiet om at de selv førte an akkurat samme kamp sist de satt i regjeringen.

Venstre stilte seg bak Åslaug Haga som ønsket seg 9 fylker og vi lyttet interessert til Ola Borten Moe som ønsket 7 regioner. I 2009 gikk SP til og med til valg på «endring av regional inndeling». Da Venstre fikk makt til å endelig gjøre noe med saken, ble løsningen en ganske omfattende sammenslåing av fylker. Denne prosessen måtte skje på Stortinget slik loven krever. På lik linje med flere beslutninger som tas, som ikke nødvendigvis ville gitt flertall i folkeavstemninger.

Nå vil flertallet reversere seg tilbake til det som var, uten vilje til å prøve ut det som kan bli. Regjeringen vil ta det hele mer eller mindre tilbake til start. Nå med spillebrikker og et spillebrett som er så utslitt og herset med at jeg vanskelig ser for meg hvordan det hele skal spille seg ut på nytt. Planen om at man skal komme seg bedre og sterkere ut av den prosessen som ligger foran oss, finner jeg ikke realistisk.

Etter å ha skaffet de nye fylkeskommunene så mange nye uvenner, fremstår ikke Sp som noen stor forkjemper for tre-nivå-systemet i Norge. Om fylkeskommunene faller løser det lite på kort sikt. Det vil innebære en massiv sammenslåing av mange kommuner, slik at de ville hatt mulighet til å ta på seg noen av fylkeskommunenes oppgaver. De øvrige vil bli sentralisert tilbake til staten og med det en enda større avstand til beslutningene som tas for innbyggerne.

I prosessen nå når fylkeskommunene som ønsker oppløsning faktisk må vise til en utredning som godtgjør at fylket vil tjene på å oppløse seg, er det viktig at partiene viser kortene. Jeg venter spent på svar på hva Sp har oppdaget nå som gir dem klokkeklar tro på at 19 fylker er bedre enn de 7 Ola Borten Moe ønsket seg? Svaret på det ville gitt et godt utgangspunkt for den prosessen som vil få mye fokus i 2022. Jeg håper de ikke holder oss for lenge på pinebenken.